Til jord skal du bli

Av June Myrenget Fossback.


«Jeg arbeider med et tema eller materiale over lang tid, gjerne år, til det løsner grepet og vi er ferdige med hverandre. Det er som å få en sang på hjernen. Den insisterer på å bli hørt, og på å bearbeides. Jeg samler informasjon og materiale i en åpen prosess som involverer alle rundt meg, både kjente og ukjente.» [1]

Når jeg kommer inn i utstillingsrommet, er det en lang vei å gå med forskjellige verk man må forbi før man kommer til Heimstavn. Jeg har verksliste og katalog i hånden, men har ikke åpnet den enda. Plutselig ligger det rett foran meg; en lys treplate med jordkuler spredd utover. Jeg går nærmere og setter meg ned på huk for å undersøke, for platen ligger på gulvet. Enn at det er noen som har brukt tid på å forme jorden man kommer fra til små perfekte sfæriske jordkloder, tenker jeg. De er så vakre der de ligger, med blank overflate og gjenskinnet av lyset som kommer inn fra vinduene som er rett over verket. Jeg har lyst til å ta opp jordkulene og holde dem i hendene, føle dem, ta på dem, kjenne om de passer i hånden min, men det vet man at man ikke får gjøre på utstillinger. Jeg leser videre på den lille «informasjonsboksen» nederst i venstre hjørne og åpner katalogen for å prøve å forstå verket fra kunstnerens ståsted.

Lilleengen, Veslemøy. Heimstavn, 2019. Foto: Hilde Stålskjær Osen

Den trønderske kunstneren Veslemøy Lilleengen (f.1975) har en Mastergrad i kunst fra Kunstakademiet i Trondheim (2018) og er vinneren av Norske Kunsthåndverkers debutantpris 2019 med verket Heimstavn. Årsutstillingen 2019 til de Norske Kunsthåndverkere ligger i KODEs bygg for kunsthåndverk og design.


Hva er jord?

Kunstverket Heimstavn består av 52 brune jordkuler som er laget med den japanske teknikken Hikaru Dorodango der det blir brukt jord, leire og strå som formes til små organiske kuler. Det finnes mikroorganismer og plantemateriale i jorden, som brytes naturlig ned ved kompostering. Disse kulene er laget av vanlig jord, hentet fra kunstnerens hjemplass. Det er varierende størrelse på hver av jordkulene, og verket veier ca. 5,2 kg til sammen. Å lage disse kulene er en tidskrevende prosess, der jorden siles og hver kule formes først med hendene, deretter slipes kantene med en rund glasskål for å få den tilnærmet lik en kule. Det er ikke brukt noen form for maskiner eller moderne tekniske hjelpemidler for å slipe dem. Kunstneren bruker en glasskål som hun har funnet på Fretex, for å få til den siste «finishen» på kulene. Alt avhenger av prosessen, men noen av kulene sprekker hvis de ikke bearbeides raskt nok eller riktig. Det er noe vakkert med det å bruke jorden fra der man er oppvokst og har tilhørighet til. Verket er jordnært.


I dette kunstprosjektet Heimstavn samler Lilleengen på jord. Først og fremst, og i denne prosessen, fra hjemplassen sin Ørlandet. Valget med å bruke jord som materiale fra hjemplassen sin, gjør verket så nært og det finnes en lengsel i dette som mange av oss kan kjenne seg igjen i. Man kan tenke seg tilbake til der man vokste opp, og hvordan disse minnene om stedet er med deg som person i voksen alder. Man finner en slags ro over verket. Det ser ved første øyekast ganske enkelt ut med noen kuler, men når man hører på den langsomme og tålmodige prosessen så skjønner man hvorfor det har tatt slik med tid. Verket er en del av et større pågående prosjekt forskningsbasert kunst om jord. [2]

Tilhørighet

Ordet «Heimstavn» har Lilleengen funnet opp selv da det er satt sammen av en blanding av trønderske «Heim», Heimstad (som i heimstadsdikt) og hjemstavn (Hjemsted). «Jorden» går kanskje i arv til neste generasjon, men gården går til den førstefødte. Lilleengen er yngst i søskenflokken, så hun vil ikke arve gården. Hun har en lengsel, ikke nødvendigvis hjemlengsel til hjemplassen, men en lengsel til jorden. Hun har bodd mer enn halve livet i byen, og hun begynte å reflektere over hva hun fortsatt kan. Hun ble redd for at hun hadde glemt hvordan det kjennes å arbeide med jorden, og hvordan det er å stå i en nypløyd åker.[2] Hun vet at hun har grønne fingre, men husker hun hvordan man sår i åkeren? Hvordan kan hun forvalte jorden fra hjemplassen? Lilleengens far, som er bioingeniør, var forut for sin tid da han tidlig begynte å bruke økologisk plantebasert gjødsel på sin gård. Lilleengen tror dette gjør jorden helt annerledes på hjemplassen enn for eksempel på en annen gård. Det har med jordsmonnet å gjøre og en miljøbevisst forvalting av jorden.


I «My mothers garden», en tekst av Laura Hall publisert i boken Art in the Anthropocene, skrives det om tilhørighet til et landområde, og om å bevare arven videre. Ikke nødvendigvis hagen, men jorden. Jorden som i jordklode. Når Hall definerer hagen, skriver hun at hennes mors hage er både hagen som ligger rundt huset hvor hun vokste opp og i en større forstand - hagen som en skapelse i Skapelsen - som ikke bare fremkaller kulturell avstamning som Fransk-Haudenosaunee, men også territoriale historier og historier som kan tjene til å fornye brudd på kulturell og økologisk tilkobling».[3]

Lilleengen, Veslemøy. Heimstavn, 2019. Foto: Hilde Stålskjær Osen

Halls forsøker å svare på store spørsmål, og få leseren til å forstå hvor viktig jorden vår er. Da familien og forfedrene stammer fra Fransk-Haudenosaunee (urbefolkning) så føler hun at hun har et spesielt stort ansvar. Halls minnes oppveksten der hun kunne hente kunnskap om mat og hvordan de lærte at de skulle ta vare på jorden vår på best mulig måte. «Garden of knowledge»[4] (Hagens kunnskap) kan hjelpe oss senere i livet, ved at vi vet hvordan vi skal utnytte oss av avlingene og hente kunnskap fra en jord som våre forfedre har gitt oss videre. «Morens hage» er en slags metafor for hvordan vi forholder oss til jorden vår på. At vi som mennesker klarer å leve i pakt med naturen og ta vare på oss selv gjennom å leve etter tidligere generasjoners kunnskap og forvalte den videre til våre barn.


Det er en livsstil og et syklisk syn på verden som årstider tar noe nytt over da det gamle dør. Det er noe ekte og genuint over det å behandle jorden vår med omhu og ta vare på den til vi en dag blir til jord selv. Når Halls mor går bort, blir det et brudd med den kontinuiteten for avlingen. Hvem skal føre arven videre hvis ikke barna vil eller kan?


Hall drømmer at hun møter sin mor i sine drømmer der mor blant annet gir henne et råd om ved å ta vare på deg selv så tar du vare på jorden.[5] Vi som mennesker har et oppdrag og det er at vi fortsetter der våre forfedre slapp taket, og fortsette videre på det vi har arvet. Hvis man skal tolke drømmen Halls hadde, prøver den å fortelle oss at vi ikke har det travelt, for hastverk kan være negativt og vi må følge årstidene. Vi må så og så høste det vi har sådd. «Vi har arbeid å gjøre, så start nå…men ikke jobb for hardt.»[6]


Forvaltningen av kunnskapen om jorden og hagen, og hvordan den blant annet kan brukes som medisin. Viktigheten av å vite hvordan et frø blir sådd, hvor mye vann det trenger og hvordan man skal gjødsle har vært et kvinneansvar å formidle videre blant Fransk-Haudenosauneene. Her er det snakk om et annerledes og frigjort kvinnesyn. Som i deres religion og deres Gudinne Sky woman er det kvinnene som har hatt ansvar for landet og jordeiendommene. Hagen og jorden er fra våre forfedre, og man må lære seg å ta vare på dette ved å engasjere seg i hvordan man går frem og forholder seg til dette. Denne kulturen som man finner blant Fransk- Haudenosauneene tar utgangspunkt i at stedet forteller folkene ting.


Hvordan forvalter man kunnskap og arv når noen har gått bort. I vestlig kultur, har det blitt et stort problem det med bruk og kast mentaliteten og mangel på tilhørighet til jorda. Det har blitt som den stygge ulven og det ser ikke ut til at vi tenker så mye over økosystemet vårt. Blir vi for oppslukt av vårt vestlige synspunkt og klarer ikke å sette oss inn i våre forfedres situasjon? Vi bør være takknemlig for det vi har og se det store bildet. Det er denne tematikken Lilleengen tar opp i sitt verk ved å bruke jord fra sin egen hjemplass som en videre formidling og forvalting av jorden hun kommer fra.


Miljø og frakt

Det var ikke enkelt å få fraktet verket – de 52 runde jordkulene - nedover fra Trondheim til Bergen, men Lilleengen fikk hjelp av en bekjent og alle kulene kom seg heldigvis velberget nedover. Man kan ikke pakke inn kulene i hva som helst og hvis de blir pakket i bobleplast så er sjansen stor for at de rett og slett tørker ut og smuldrer opp. Så for å få kulene trygt nedover måtte de pakkes inn i noe «dynelignende», slik at kulene fikk puste underveis. Altså en omsorgsfull og delikat prosess.


Videre ble jordkulene lagt opp på en treplate da de kom frem. Måten de ble lagt opp på var tilfeldige av kuratoren, men Lilleengen hadde et ønske om hvordan hun ville at dette skulle se ut på forhånd, men kuratoren hadde til slutt frie tøyler til å presentere dem som hun ville. Lilleengen lekte med tanken om at det kunne vært tøft at kulene til og med lå litt mer «hulter til bulter» og at de kunne skape en slags bevegelse mellom seg. De kunne da ha smuldret opp. Ideen var god, men siden verket er til salgs så er det bra om det er i samme presentasjon da det eventuelt blir solgt.


Det er noe med tiden og miljøaspektet som gjør at dette verket griper oss i dag.. Alt skal skje så fort og det er mange som søker tilbake til sine røtter og forfedre for å leve slik som de gjorde fordi vi søker det trygge og rolige. Kanskje vi har mistet forbindelsen med våre røtter, og hvor vi kommer fra. Med all denne teknologien så er det en fare for å miste seg selv.


I dagens samfunn så er det konstant en streben etter det å være «perfekt», men med Lilleengens stemme så hjelper hun oss til å finne tilbake til det ekte og genuine. Selv om jordkulene er på sin måte «perfekte, polerte og skinnende», så er de ikke nok en påminnelse om at verden må være «perfekt». Det er heller motsatt. I og med at kulene er laget av jord, og hun bruker det hun finner av redskaper til sin teknikk, så er hun ikke med på denne bruk og kast mentaliteten vi mennesker er med på å skape. Jorden kan brukes om igjen, og i motsetning til sine med vinnere i årsutstillingen, som bruker glass som teknikk, kan bokstavelig talt Lilleengen ta med seg verket sitt i sin grav, og det vil ikke ødelegge jorden, det vil bare gjøre den bedre. Det brukes verken ild, strøm, kjemikalier og annen energi for å fullbyrde disse skjøre jordkulene, kun Lilleengens egen energi.

Lilleengen, Veslemøy. Heimstavn, 2019. Foto: Hilde Stålskjær Osen

I denne travle tiden vi lever i så er det viktig å ha noe langsomt å holde på med. Noe man kan forme med hendene, og som over tid blir til noe. Eller det behøver ikke å bli til noe. Det kan egentlig bare være. La det være som det er.


Man kan få assosiasjoner til tilhørighet og hvor man kommer fra. Kan det være en reise i tid? Under kunstnersamtalen i Bergen så forteller Lilleengen noe som får meg til å tenke på miljøaspektet med verket. Hun sier at kunstverket hennes ikke er noe som nødvendigvis må leve lenge etter at hun har gått bort. Da kulene er laget av jord og de kan fint legges i jorden igjen hvis man ikke ser hensikten til de lengre. Dette blir en stor kontrast til eksempelvis malerkunsten og glasskunsten. Disse materialene varer lenge, om ikke evig, men mye lengre enn jordmaterialet til Lilleengen.


Livets sirkel

«Av jord er du kommet og av jord skal du bli?» heter det seg i et av trinnene i seremonien ved en kirkelig begravelse. Dette trinnet blir utført av en prest og det blir kastet jord over kisten til den avdøde. Man gravlegges i jorden og hvis man skal spinne videre på dette prosjektet så hva skjer om man bruker jord fra eksempelvis en kirkegård til å forme jordkulene med? Blir vi mennesker en bit av en større helhet? «…Av jord skal du igjen oppstå.»[7]


I Halls tilfelle så går moren bort, før man får vite hvordan hennes mors livsverk i hagen ble til, mens i Lilleengens tilfelle så lever fortsatt hennes foreldre som hun kan dra nytte av ved å spørre de om hvordan hun skal få til at arven hennes går videre.

Forskningsbasert kunst er en lang prosess, og i dette tilfelle og ifølge Lilleengen så var det som om prosjektet var som en sang som satt seg på hjernen og den gikk i loop. Om og om igjen. Det ville ikke ta slutt og Heimstavn er kun en begynnelse av et større prosjekt. Hun vil videre bruke jord fra andre steder og utforske videre.


Noter


[1] KODE og Norske kunsthåndverkere. Katalog til årsutstillingen 2019. Bergen, 2019. Vedlegg vinneren NKs debutantpris 2019, Veslemøy Lilleengen.


[2] KODE og Norske kunsthåndverkere. Katalog til årsutstillingen 2019. Bergen, 2019. Vedlegg vinneren NKs debutantpris 2019, Veslemøy Lilleengen.


[3] Hall, Laura. My Mother’s Garden. 2015. Fritt oversatt og parafrasert.


[4] Ibid.


[5] Ibid., s. 290.


[6] Ibid.


[7] Det Store Norske Leksikon. «jordpåkastelse»


Kilder


Hall, Laura. «My Mother’s Garden: Aesthetics, Indigenous Renewal, and Creativity» i Davis, Heather, og Etienne Turpin. Art in the Anthropocene: Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies. Open Humanities Press, 2015.


KODE og Norske kunsthåndverkere. Katalog til årsutstillingen 2019. Bergen, 2019. S 102. ISBN: 978-82-93400-05-9


KODE og Norske kunsthåndverkere. Katalog til årsutstillingen 2019. Bergen, 2019. Vedlegg vinneren NKs debutantpris 2019, Veslemøy Lilleengen.


Veslemøy Lilleengen (Kunstner i Rake arbeidsfellesskap og vinner av NKs debutantpris 2019) i samtale med kunstner 28.10.19.


KODE 1, Bergen. Kunstnersamtale mellom Frantzsen&Mjanger (Maria Almås Frantzsen og Ruth Hol Mjanger), Vidar Koksvik og Veslemøy Lilleengen. 12.10.19


Det Store Norske Leksikon. «jordpåkastelse». Hentet 19.11.19

https://snl.no/jordp%C3%A5kastelse

OSLO FORM LAB 2018