Stedspesifikt/uspesifikt

Av Charlotte Horsfjord Aune.

THE ATMOSPHERICS 9 (A Blue Million Miles) Jeremy Welsh & Trond Lossius, 2019

Går man ned langs Bakklandet vil man bare et stenkast unna Antikvariatet finne TEKS – Trondheim elektroniske kunstsenter. I det man kommer inn døra havner man raskt midt i installasjonen The Atmospheric 9 – A Blue Million Miles av Lossius og Welsh. Lydene fra installasjonen fyller rommet og man trenger bare å gå et par skritt til venstre så er man midt i installasjonen. The Atmospheric 9 er også det eneste verket som er tilstede i rommet.


Installasjonen er en forlengelse av det Welsh og Lossius har jobbet med siden 2014 og er den niende utgaven av installasjonen. Denne installasjonen ble utstilt mellom 23. august og 29. september 2019. Kunstnerne bak installasjonen er Trond Lossius og Jeremy Welsh. Lossius er utdannet geofysiker og komponist fra universitetet i Bergen. Lossius utforsker lyd, tid og rom igjennom flere lydkanaler og spatialitet. Jeremy Welsh er professor ved institutt for arkitektur og design ved NTNU og jobber med design, foto, installasjoner og lyd.


Installasjonen består av fem skjermer, der tre er plassert foran deg og en på hver side av deg. På skjermene vises videoer av typisk norske daler, fjorder, elver, fossefall og små naust ved sjøen. I tillegg kan man se små snutter fra ulike byscener, med telefonkiosker, butikkvinduer og biler som suser forbi. Materialet som Welsh og Lossius har jobbet med, skal komme fra blant annet Hardanger, Trøndelag, Sogn og Fjordane, områder rundt Bergen og Sør-Italia. Alle disse videoene er redigert og digitalt manipulert ved at de er speilet, snudd opp ned, lagt over hverandre eller ved at fargene er redigert til det som tangerer på det ugjenkjennelige.


Tittelen på installasjonen kommer godt frem i løpet av tiden man ser på den. I hvert videoklipp er det innslag av blått, enten igjennom sjøen eller blå himmel. Stedene hvor det er minst blått er i byscenene, men siden landskapene på de andre skjermene fortsatt er blå, opprettholdes de blå milene som tittelen snakker om. Etter hvert som videoklippene avspilles, legger man også merke til at alle klippene inneholder spor etter mennesker. Der regnbuen burde ende opp i vannet, ender regnbuen i et gammelt industribygg. Det som ser ut som en rød blåse til en båtfortøyning, viser seg å være en rød Peppes Pizza-ballong som ligger og skvulper i sjøen.


I tillegg til det som vises på skjermene, består installasjonen av et 75 minutters langt lydklipp der naturlyder som fuglekvitter og brus fra fossen og typiske bylyder som bilkjøring og bilhorn er lagt over en lang mollakkord som dras ut i det uendelige. I programmet kan man lese at både lyd og videomateriale er behandlet og bearbeidet slik at installasjonen skal oppnå stor grad av abstraksjon som ikke kan knyttes til et spesielt sted. I følge utstillingsprogrammet skal materialet samtidig inneholde deler som stammer fra nærmiljøet, altså Bakklandet og Trondheim, for denne versjonen. Om materialet er lyd eller video nevnes ikke. Lydklippet kan til tider minne om noen av Mona Hatoum sine installasjoner, hvor hun bruker strømførende ledninger der lyden blir forsterket igjennom et lydsystem og skaper en uhyggelig atmosfære. Der vann gjerne blir sett på som noe meditativt, blir alt vannet i The Atmospheric 9 til noe skummelt sammen med lydsporet.


THE ATMOSPHERICS 9 (A Blue Million Miles) Jeremy Welsh & Trond Lossius, 2019

Installasjonen viser det menneskelige mot naturen, der mennesket sakte tar over og setter spor i naturen ved hjelp av vår teknologi. Geologien har introdusert verden for et nytt begrep for denne tidsalderen. Begrepet antropocen kommer fra det greske ordet anthropos som betyr menneskelig skapning og ordet kainos som betyr nylig eller nytt (Bonneiul, Fressoz, 2013, s. 3). Antropocen er tidsalderen vi nå har gått inn i, der menneskelige avtrykk i naturen er gått så langt at de er umulige å reversere (Bonneiul, Fressoz, 2013. s. xi). Flere, blant annet forskeren Paul Crutzen, hevder at den antropocene tidsalderen startet med den industrielle revolusjonen (Bonneiul, Fressoz, 2013, s. 17). Denne tidsalderen er her og nå, i vår historie og virkelighet.


Lossius og Welsh skriver at verket ikke er stedsspesifikk og ifølge programmet er installasjonen en syntetisk opplevelse av forskjellige steder. Dermed er den heller ikke her og nå, men ett eller annet sted. Dette står i motsetning til det antropocene som handler om her og nå i vår egen virkelighet. Siden Lossius og Welsh har brukt materialer fra nærområdet så vil installasjonen være stedspesifikt, men dette materialet er likhet med resten bearbeidet og omformet. Dermed er ikke nærmiljøet tilstede i verket lengre. Det er et helt annet sted, men kanskje fortsatt i vår virkelighet.


Det Lossius og Welsh heller viser med sin installasjon er at dette er vår historie. Selv om stedene er bearbeidet og digitalt manipulert, er det fortsatt steder der mennesket har satt sine spor og bidratt til den antropocene tidsalderen. Spesielt industribyggene som er med i et par av klippene er bidragsytere til denne tidsalderen. Eller steder der det er Peppes-ballonger som ligger i sjøen istedenfor blåser til båtfortøyninger. Samtidig kan de med installasjonen vise at vi trenger en ny historie, en ny virkelighet og nytt sted, for den vi er i er ikke god. Vi trenger også å forholde oss til de sporene vi legger igjen. Noe vi ikke gjør.


Tolkningen underbygges videre i måten videoopptakene er filmet. Selv om det er bevegelse i videoklippene, står kameraet alltid helt stille og ubevegelig. Som et tegn på vår egen passivitet i klima og miljøkrisen, der vi så langt har bare latt endringene skje. Når det er slik, er det egentlig ikke så rart at vi har nådd det punktet der vi ikke kan reversere noe. Dette til tross for at vi er klar over krisen som eksisterer og at vi er inne i den antropocene tidsalderen. Heldigvis har vi i dag flere som jobber for å gjøre oss klar over at vi ikke lengre kan være like passive som kameraet i videoklippene er, som Greta Thunberg for eksempel.


Tilbake til installasjonen inne hos TEKS på Bakklandet. Selv om stedet der The Atmospheric 9 befinner seg er spesifikt og håndfast er ikke nødvendigvis installasjonen det, den er syntetisk og uten stedspesifikkhet. Spesielt fordi den inneholder digitalt manipulerte og bearbeidete videoer fra mange forskjellige plasser rundt om i Norge. Den konfronterer betrakteren til å komme opp med sine egne betraktninger både om de manipulerte stedsløse stedene i verket og om den spesifikke verden utenfor installasjonen.


Kilder


The Atmospheric 9, program, Trondheim Elektroniske Kunstsenter, 2019


Bonneuil, C. og Fressoz, J. B (2011) The Shock of the Antropocene, Verso, London


Trond Lossius, 2018, biografi, [lest 21.09.19] http://www.trondlossius.no/pages/bio


Jeremy Welsh, info, [lest 21.09.19] https://www.ntnu.edu/employees/jeremy.welsh

OSLO FORM LAB 2018