OSLO FORM LAB 2018

Om tang, kunst og idéformidling

Av Håkon Viksmo Lie.


Tangkongressen fra 20. til 22. september 2019 under Lofoten internasjonale kunstfestival forsøker å presentere kunstens og kunstscenas kreative diskurs om tang, tare og andre makroalger. Gjennom kunsten skal man se på hvordan tang brukes innen forskjellige næringer som kosmetikk, mat, medisin, energi og landbruk. Tangen skal være en hovedaktør innen kunstneriske og kuratoriske måter å skape på.[1] Dette skjer gjennom performancer, arbeidsopphold for kunstnere, foredrag og paneldebatt.

Tang. Kelp Diagramme Collective under Tangkongressen. LIAF 2019

Fra kongressens program ønsker jeg å ta for meg det åpne atelieret til Kelp Diagramme Collective – et kunstnerkollektiv som i forkant av kongressens offentlige program har hatt en todagers feltstudie hvor de i samarbeid med en dykker og marinbiolog har undersøkt undersjøiske tareskoger. Kollektivet, under ledelse av Sabine Popp, besto av Anne Loise Blicher, Robin Everett, Heidi Hart, Marcellvs L og Fransisco Beltrame Trento.[2] Kunstfaglig har disse menneskene forskjellig bakgrunn, noe vi ser i resultatet som blei presentert i et midlertidig atelier i Svolvær sentrum. Det er sentralt at festivalen omtaler dette som et «forskningsprosjekt», og omtaler det hele som at «Kelp Diagram Collective deler sine funn (…)» (min understreking).[3]


Det er vanskelig å gi en god og presis beskrivelse av dette atelierrommet. Det fremstår – antakelig med overlegg – som uoversiktlig. For å få oversikt over rommet må man jobbe med å finne enkelte objekt som fanger interesse – for det man ser er i all hovedsak tang: Tang på gulvet, tang på veggene, tang på hyller, tang i vann, tang på film og film på tang. Noe er dandert i mønster, noe er kombinert med tilhørende bokstaver og ord, og noe er lett bearbeida med andre materialer – og vi finner også tang som brukes som lerret for videoprojeksjon. Vi hører også intens elektronisk musikk.

Som estetiske objekt er det her få ting som peker seg ut. Noen deler gjør selvsagt inntrykk, som videoen projisert på tang. Eller innerst i de gamle prøverommene, hvor det var hengt tang fra taket, med inskripsjoner i rød på speilene bak – som sammen dannet en visuell lek mellom speil, speilbilde og tang. Men stort sett er det ikke mer enn tang i seg selv vi ser, og det er begrensa hvor interessant det kan være i ren estetisk forstand.


Det teoretiske bakteppet for denne kunsten henger historiografisk sammen med de feministiske teoriene fra 90-tallet. Det kan derfor være naturlig å se på kunsten og dens mål i sammenheng med den feministiske kunsten fra slutten av forrige årtusen. Gjennom en bevisstgjøring rundt tematikk, en kreativ søken etter nye tanker og nye måter å forholde seg til verden, ønsker man å forandre samfunnet og måten vi i fellesskap tenker på. Målet i vårt tilfelle må være å skape et mer bærekraftig og opplyst syn på natur og miljø.



En sentral teoretiker som det gjerne refereres til i denne diskursen er Donna Haraway. Spesielt hennes manifest The Companion Species Manifesto framstår som relevant. I manifestet argumenterer hun for hvordan man må se og forstå hunder på sine egne premiss. Trener man hunder er det viktig at både hund og menneske forstår og finner glede i treninga. Hundens spesifikke følelse av glede må bringes fram.[4] Hunden – og som vi må forstå, alle arter – har sin artsspesifikke måte å forstå moral.[5] Haraway trekker også inn begrepet natureculture, som forsøker å si noe om hvordan natur og kultur ikke kan sees på som separate, diskrete begrep, men som en helhet av komplekse sammenhenger.[6]


Slike teorier og tanker er sentrale innen posthumanistisk filosofi hvor vårt verdenssyn med mennesket som utgangspunkt utfordres. Når vi nå ser på Tangkongressen og kunsten som her presenteres, ser vi en posthumanistisk kunst som nettopp forsøker å sette dette til livs – slik at tangen faktisk sees som en likeverdig aktør, og ikke bare et objekt i menneskets verden. Kunstutrykkene vi ser under Tangkongressen må derfor sees på som et forsøk på å bli kjent med tang, eller som et forsøk på å finne ut hva tang egentlig er - innerst inne og på sine egne premiss.


Står man utenfor dette miljøet kan dette virke både banalt og enkelt. Atelieret jeg tidligere beskrev kan være vanskelig å få grep på dersom man ikke har nok kunnskap om tematikken, fordi man i stedet for å bli grepet av Kunstverket heller blir overvelda av inntrykk man ikke helt skjønner seg på. Likevel er det ikke til å komme vekk fra at det vi ser, er gjennomtenkt og meningsfylt. Spørsmålet er bare om i hvilken grad dette formidles til den gjengse publikummer.


Det er påtalende hvor fremmedgjørende og avskjærende atelierrommet og dets innhold virker når man ikke forstår det man ser. Vi snakker riktignok om konseptuell, forskningsbasert kunst, hvor prosessene og forskningen er det sentrale, og hvor kunstobjektet kun er et fragment av prosessen – og det er tross alt et atelier. Work in progress er vel et sentralt stikkord. Men likevel – jeg opplever ikke at kunsten motiverer til forståelse. Motivasjonen blir heller at man febrilsk ønsker å finne ut av hva dette er. Det er en lite motiverende motivasjon som ikke oppfordrer videre til å finne en dyptgående forståelse. Uten at man skal mate moral i bokstavelig form inn med en teskje , undres jeg om noe mangler dersom man ønsker at denne forskningskunsten skal ha en reel påvirkningskraft på omverden.


Det engelske ordet for kunst - art - har etymologisk bakgrunn fra det latinske ordet artes. Det betyr noe i retning av «praktisk ferdighet». Kunstbegrepet har gjennom alle tider hatt en stor vektlegging av teknikken og det fysiske objektet. I dagens samtidskunst vil jeg hevde dette vektlegges dette stadig mindre, og naturligvis ser man dette tydelig i konseptuell kunst. Med fare for å forenkle, er det vanskelig å ikke se på skiftet fra en objekt-orientert kunst til en idé-orientert kunst som et radikalt skifte i kunsten som har skjedd de siste tiårene. Når objektet og den visuelt sanselige opplevelsen på denne måten reduseres, stilles det høyere krav til at man på andre måter for formidla budskapet sitt. Jeg vil hevde at prosessbasert forskningskunst som Kelp Diagram Collective ofte forblir en type kunst som kommenterer og jobber med kunstens interne diskurs.


Idéorientert og konseptuell kunst er det ikke noe galt med. Det er viktig og nødvendig. Likevel vil jeg hevde Tangkongressen i stor grad var dominert av denne prosessbaserte forskningskunsten. Jeg vil derfor etterspørre en kunst som forsøker å formidle tematikken på en måte som i større grad kan nå ut utenfor kunstens eget miljø. Skal tang og andre arter bli en reel aktør i menneskets diskurs og verdenssyn, må kunsten også oppfordre til undring hos alle. Donna Haraways manifest får det til i bokform, feministene har fått det til i forrige årtusen – men får kunstnerne bak dette åpne atelieret det til? Haraway skriver i introduksjonen til sist manifest at det er viktig å finne fortellinger som betyr noe for verden vi lever i.[7] Dette tror jeg er et element som kunne vært mer framtredende i Kelp Diagramme Collectives atelier. Vi må føle tilhørighet, eller i det minste en relasjon, til kunstverkene vi ser. Den forskningsbaserte tilnærminga til kunst er interessant, men det er ikke alltid lett å se eller relatere til dens innhold når det presenteres på utstilling.


Noter


[1] "Lofoten internasjonale kunstfestival: Tangkongressen 20.–22. september, Svolvær," lastet ned 07.10.2019. https://2019.liaf.no/program/kelp-congress/.


[2]"Lofoten internasjonale kunstfestival: Kelp Diagram Collective," lastet ned 07.10.2019. https://2019.liaf.no/participants/kelp-diagram-collective/


[3] Ibid.


[4] Donna J. Haraway, The companion species manifesto : dogs, people, and significant otherness, vol. 8, Prickly Paradigm (Chicago: Prickly Paradigm Press, 2003), s. 51.


[5] Ibid., s. 53.


[6] Ibid., s. 8. Haraway snakker her om Marilyn Stratherns tanker om «partial connections», hvor aktørene i verden hverken er hele, men heller ikke delvise parter. Jeg forstår det som at aktørene gjennom «partial connections» blir hele, og at man dermed kan forstå det som «en helhet av komplekse sammenhenger».


[7] Haraway, s. 3


Litteratur


Haraway, Donna J. The companion species manifesto : dogs, people, and significant otherness. Prickly Paradigm. Vol. 8, Chicago: Prickly Paradigm Press, 2003.


"Lofoten internasjonale kunstfestival: Kelp Diagram Collective." lastet ned 07.10.2019. https://2019.liaf.no/participants/kelp-diagram-collective/.


"Lofoten internasjonale kunstfestival: Tangkongressen 20.–22. september, Svolvær." lastet ned 07.10.2019. https://2019.liaf.no/program/kelp-congress/.