Om å tenke utenfor boksen

Av Karina J. Borgerås.

Boken Art in the Anthropocene: Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies fra 2015 er en samling av mini-essays, intervjuer, tekster om kunstprosjekter, og ett dikt, som behandler tematikken om kunst i antropocenen – som er den foreslåtte nye geologiske perioden hvor menneskearten har satt sine spor på jorda i en så enorm skala at forandringene ikke kan reverseres. [1] Slik som tittelen på boken antyder, går den også inn på undertemaer som estetikk, politikk, miljø, og epistemologi – hvordan vi erkjenner kunnskap.


Kapitlene i boken er plassert i tilfeldig rekkefølge [2], og bortsett fra kunstnere og kuratorer – som til vanlig jobber med kunst, har også diverse forskere, teoretikere og aktivister bidratt. Redaktørene Heather Davis og Etienne Turpin er respektivt skribent og filosof, og de har dessuten bidratt med flere av kapitlene i boken – for eksempel essayet «Life & Death in the Anthropocene: A Short History of Plastic» som Davis har skrevet.


I dette essayet skal vi se på noen av de ulike tolkninger av den antropocene tidsalderen som finnes, samt hvorfor Davis og Turpin mener kunsten får en sentral rolle i den nye tidsalderen, og hvordan dette kommer frem i Art in the Anthropocene.


Kjært barn, mange navn

Begrepet ‘antropocenen’ blir sagt å ha først blitt popularisert etter at kjemikeren Paul Crutzen brukte det på en konferanse i år 2000, hvor han mente at vi ikke lenger befant oss i holocenen – den geologiske perioden før antropocenen. [3] Mens begrepet antropocenen bygger på antropos – menneske, og passer inn med definisjonen gitt innledningsvis om at det er menneskearten som har stått for de store forandringene på planeten, er det andre som har gitt uttrykk for å gi et navn som blant annet spesifiserer hvilke mennesker – eller hva slags menneskelig aktivitet, som har stått for endringene, og når denne perioden skal ha begynt. Navne- og tidsfestediskusjonen kommer også til syne i Art in the Antropocene, og Davis og Turpin går inn på dette i introduksjonskapitlet. [4]


I begrepsdiskusjonen har blant annet navn som kapitalocenen, petrokapitalocenen, teknocenen, eurocenen og chtulhucenen kommet frem. Kapitalocenen – som trolig er det mest brukte alternativet, legges vekten på hvordan det at menneskesamfunnet har blitt profittfokusert og ressurser og verdier har blitt opparbeidet gjennom kolonialisme og slaveri, har vært med på å forandre jorden. [5] Denne har igjen blitt avgrenset av noen som teknocenen – som legger mer vekt på de teknologiske fremskrittene som kom med den industrielle revolusjonen på 1800-tallet, og petrokapitalocenen, som legger vekt på fremveksten av olje som ressurs – inkludert både bruken og kjøp og salg av den. Davis og Turpin legger til at petrokapitalocenen ikke kun handler om de konkrete tingene menneskearten har gjort, men at de geologiske effektene stammer fra ulike tankemessige, teknologiske, sosiale og politisk-økonomiske sammenhenger som finnes i oljekapitalismens tid. [6] De skriver at:

«This petrocapitalism represents the heightened hierarchical relations of humans, the continued violence of white supremacy, colonialism, patriarchy, heterosexism, and ableism, all of which exacerbate and subtend the violence that has been inflicted upon the non-human world.» [7]

Kolonialisme og den hvite mann som overmakt blir enda mer fremhevet i forslaget om å kalle perioden eurocenen. Denne legger vekt på europeernes «oppdagelse» av Amerika på slutten av 1400-tallet, og den colombianske utvekslingen, hvor slaver, sykdommer, og dyre- og plantearter ble byttet mellom Europa, Afrika og Amerika, og hvilke konsekvenser dette fikk. Fokuset på urfolk og deres kultur blir blant annet tatt opp i Laura Halls essay i Art in the Anthropocene kalt «My Mother’s Garden» hvor hun tar inspirasjon av sin – og sin mors – indianerbakgrunn. Hall berører tematikken rundt vold utført av hvite europeere mot urfolk, hvor en av konsekvensene har vært at mange urfolk måtte undertrykke sin egen kultur, og hun uttrykker at man må utforske sine røtter for å lære det vakre ved sin egen kultur. I essayet kan man se spor av et annet livssyn og forhold til naturen enn det det hvite europeiske – som har stått sterkest på grunn av makta denne folkegruppen har fått, har hatt.


Det begrepet som trolig skiller seg mest fra de andre er chtulhucenen, som ble foreslått av Donna Haraway i 2015. Haraway mener antropocenen er en mer en hendelse enn en epoke – en slags mellomfase, og at det som kommer etter vil ikke være noe likt det som kom før. [8] Hun mener at vi trenger et navn på de dynamisk pågående «sym-kthoniske» kreftene som mennesker er en del av som kontinuerlig står på spill for å fortsette. Disse kreftene vil kun med engasjement og samarbeid fra andre jordboere gjøre det mulig for en sammensetting av de ulike artene på jorda – inkludert menneskearten. Hun velger å kalle dette chtulhucenen, inspirert av de ulike «tentakkelkreftene» som finnes i diverse folkeslags kulturer. [9] En samtale med Haraway er dessuten inkludert i Art in the Anthropocene.


Kunst i den antropocene tidsalder

For å gå tilbake til det originale begrepet, ønsker Davis og Turpin i Art in the Anthropocene å argumentere for at den antropocene tidsalderen hovedsakelig er et sensorisk fenomen av opplevelsen det er å leve i en mer redusert og giftig verden, som man prøver å forstå gjennom visuelle modeller – data visualisering, satellittbilder og lignende, og hvor kunsten blir et polyarkisk sted for eksperimentering som tilbyr ulike strategier som ikke handler om vitenskapelig objektivitet, politisk moralisme eller psykologisk depresjon. [10] Med andre ord prøver vi å forstå perioden ved hjelp av vitenskapelig objektivitet, mens kunsten blir en måte å få frem andre sider og synspunkter av å leve i denne «ødelagte» verdenen som kanskje kan få oss til å tenke oss frem til en mulig «løsning» på problemene som har oppstått.

The Museum of the History of Cattle’, 2013

I Art in the Anthropocene kan man blant annet se dette i Terike Haapoja og Laura Gustafssons prosjekt The History According to Others hvor de undersøker verdenshistorien sett fra en annen arts øyne – den første versjonen fra ei ku sitt synspunkt i «A History According to Cattle», som også ble til et etnografisk museum kalt The Museum of the History of Cattle. Tanken som ligger til grunne for prosjektet er at man ikke kan glemme at andre arter på jorden trolig har et annet syn på livet og historien enn det menneskearten har, og at dette kan være med på å endre synet på at menneskearten er viktigere enn andre arter på planeten – som på mange måter er roten til problemene i den antropocene tidsalderen.

‘Ecosystems of Excess’, 2014

Et annet eksempel på dette er fotografen Pinar Yoldas’ prosjekt Ecosystems of Excess, hvor hun ser for seg hvordan arter ville utviklet seg i fremtiden – med fokus på menneskelig plastutslipp. Muligheten for fugler som endrer fargene på fjærene deres til pantone-fargesystemfarger etter å ha spist organismer som igjen har spist plastikk, eller vannløpere som legger eggene sine i mikroplast, er noen av eksempler på dette. Yoldas skriver at prosjektet ser for seg komplekse livsformer som blomstrer i menneskeskapte ekstreme miljøer, og hvor de kan ha gjort det giftige overskuddet av kapitalismen om til noe positivt for dem, som til slutt gjør det mulig å se for seg en verden uten menneskeheten. [11]


Å tenke utenfor boksen

Slik som Davis og Turpin ønsker å argumentere for, handler mye av den antropocene kunsten om å vise frem andre tankemønstre og synspunkter enn de man har gjort tidligere, og jeg vil tørre å påstå at den har blitt gitt rollen som en slags «frelser» – i tilfelle det kan finnes en løsning som kan redde planeten. Dette betyr at kunsten ønsker å få oss til å tenke utenfor den tankegangen som allerede er satt som «normalen» – en slags boks, og dette er målsetningen til Art in the Anthropocene..

Dette kan for eksempel sees i at boken ønsker å ta opp et relativ bredt spekter av undertemaer som er åpne for muligheter, men også det at de har valgt å ta med tekster av mennesker med ulik bakgrunn – kunstnere, tenkere, aktivister, og forskere. Dessuten, det at kapitlene ikke er satt i et spesielt system, gir også muligheter til å tenke. Mange er vant med at bøker enten går kronologisk eller tematisk, og det at boken ikke gjør det, kan være uvant. Man kunne tolket denne «mangelen på system» som at den gjenspeilet at vi lever i en slags ustabil tid, men jeg mener at det speiler en slags åpenhet til muligheter.


Det å gjøre en «feil» som å ikke starte med det første kapitlet er lov å gjøre når man skal lese Art in the Antropocene – for den eneste feilen er å ikke starte.

Noter


[1] Borgerås, Karina J., «Hvis det eksisterte ville menneskene allerede ha hugget vekk alle de fine steinene». (Originalt fra Bonneuil og Fressoz, The Shock of the Anthropocene, s. 3-4.)

[2] Davis & Turpin (red.). Art in the Anthropocene, s. 6

[3] Ibid. s. 3-4

[4] Ibis. 5-8

[5] Ibid. s. 7

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] Haraway, «Anthropocene, Capitalocene, Plantationocene, Chthulucene: Making Kin», s. 160

[9] Ibid.

[10] Davis & Turpin (red.). Art in the Anthropocene, s. 3

[11] Yoldas, «Ecosystem of Excess, 2014»


Litteratur


Bonneuil, Christophe og Jean-Baptiste Fressoz. The Shock of the Anthropocene. London/New

York: Verso, 2017.


Borgerås, Karina J., «Hvis det eksisterte ville menneskene allerede ha hugget vekk alle de fine steinene», tatt 20.11.2019 fra: https://www.trondheimformlab.com/post/hvis-det-eksisterte-ville-menneskene-allerede-ha-hugget-vekk-alle-de-fine-steinene


Davis, Heather, Etienne Turpin (red.). Art in the Anthropocene: Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies. London: Open Humanities Press, 2015.


Haraway, Donna, «Anthropocene, Capitalocene, Plantationocene, Chthulucene: Making Kin» i Environmental Humanities, vol. 6, 2015, s. 159-165.


Yoldas, Pina, «Ecosystem of Excess, 2014», tatt 20.11.2019 fra: https://www.pinaryoldas.info/Ecosystem-of-Excess-2014

OSLO FORM LAB 2018