I forlegenhetens tidsrom

Av June Myrenget Fossback.

AK Dolven, hitting a mountain with snow on my left and right shoulder. Foto: Trondheim kunstmuseum

På et sortmalt lerret som nesten dekker hele veggen, ser vi antydninger til snøballer på begge sider av hjørnene og hentydninger til kunstnerens skuldre i midten av maleriet som er malt i hvit. I dette verket er tilstedeværelsen til kunstneren veldig tydelig ved at hun har brukt sin egen kropp som pensel.

«Hitting a Mountain with Snow on My Left and Right Shoulder» som foregår på TKM Gråmølna i perioden 15.06 - 13.10.2019 er blitt produsert av samtidskunstneren Anne Katrine Dolven, under kunstnernavnet A.K. Dolven. Hun har hatt flere utstillinger hvor hun tar utgangspunkt i sin egen kropp, noe som også gjentar seg i disse verkene. Det som ofte går igjen i A.K. Dolvens verk er menneskekroppen og avtrykk fra den, som blir vist på en nærmest poetisk måte gjennom forskjellige materialer og medier som får oss til å stoppe opp å undre om hvorfor vi er her på jorden. Hun higer etter for å finne en slags balanse i den verdenen vi lever i og gjennom hennes kunst får hun frem sitt personlige og politiske ståsted. Hun hedrer ungdomstiden og puberteten, noe hun stadig vekk kommer tilbake til selv, som igjen gjentar seg gjennom hennes kunstnerskap.


Tilstedeværelse

A.K. Dolven har skrevet ord med blyant på veggene, tatt opp sin egen stemme ved å si «Ja» som følger oss gjennom hele utstillingen, brukt sin egen kropp for å lage avtrykk i begge maleriene og hennes nærvær er også synlig i hennes fotografi og video. Nærværet hennes blir til gjennom hennes stemme, kroppsavtrykk i malingen, skrift på veggene og hennes hender i og bak kamera. At hun bruker pusten og stemmen sin som et element i utstillingen gjør verkene nærere og mer kroppslig. Alle elementene jobber godt sammen med hverandre som skaper helhet, balanse og det blir en gjennomført opplevelse av utstillingen.


Nærværet hennes blir ekstra sterkt når man kommer til maleriet «Hitting a Mountain with Snow on My left and Right Shoulder», som blir beskrevet først i denne teksten. Her har hun brukt sin egen kropp som «pensel» og laget et avtrykk av seg selv og sine skuldre med hvit maling. Via hennes nærvær og tilstedeværelse får man som betrakter et nærere innblikk, forståelse og helhetsinntrykk over verket.


Ut fra høyttalerne så hører vi en lys kvinnestemme og en mørk og monoton herrestemme. Lyden er gjennomborende, og de setter seg i veggene og i hele lokale. Man kan kjenne en slags forlegenhet over å være i samme rom som stemmene, for de rører noe ved ens følelser og skaper en slags seksuell stemning.


Landskapet

Landskapet i rommet er bygd opp i sort/hvit, og man kan ikke skimte en eneste farge i Dolvens verk. Man kan for eksempel kun se hvite snødekte fjell og sort/grå natur i både fotografiene og videoene. Det eneste som er fargerikt i forbindelse med utstillingen er den store Berlin muren i betongblokker som står utenfor Gråmølna av Lars Ramberg med tittelen «Kapitalistischer Realismus» fra 2015. Et kuratorisk grep som kanskje er med på å gi begge verkene en ny mening. Det skaper i alle fall en kontrast til Dolvens maleri «Teenagers Lifting the Sky» der man ser det hvite lerretet med sorte fingrer og håndavtrykk som kryper oppover lerretet. Dolven prøver å gjenskape hennes tro og håp for fremtiden, og hedre puberteten med ungdommenes hender som strekker seg opp over den hvite bildeflaten. Maleriet er hengt høyt på veggen, slik at vi som publikum må heve hode og blikket for å få sett maleriet. Et av virkemidlene A.K. Dolven bruker i sine utstillinger og er opptatt av, er plasseringen av verkene. Det er ingen tilfeldighet hvor ting blir plassert i rommet.

AK Dolven, «Teenagers Lifting the Sky». Foto: Trondheim kunstmuseum

Fjellet og snøen går igjen i utstillingen, og den får oss til å føle oss som en del av naturen og dette kobles til miljøbildet.


Nytelse

Midt i rommet på gulvet ligger det en hvit platespiller hvor lydene som sier «Ja» spilles om og om igjen. Denne platen går i en «loop» på 22 minutter i strekk og kan føles både irriterende og masete desto lengre man er der inne. I og med at utstillingen er i et offentlig rom, så føles det ekstra forlegent og til tider flaut, når den samme lyden går igjen i lokale. Skal den aldri slutte? Det er som om man er flue på veggen til et noe monotont og kjedelig seksuelt samleie mellom to personer. Nytelse kan gå like fort over som «snø på fingertippene» (Ref; «touching you with snow on my fingertips».) Men på en annen side så er snøen temmelig ren og hvit, så kunstverket balanserer hele tiden mellom det normale og det unormale. Det sorte og det hvite. Det tunge og det lette. Det er en slags forløsning, der snøen er forløsningen når den smelter på huden. Det er det rommet mellom fingertuppene og huden, altså snøen, som utgjør den hårfine balansen mellom mennesket og natur.


I rommet der det kun står to høyttalere i ensom majestet, sier stemmen «Kom». Dette kan tolkes som at stemmen vil dra oss inn i en setting som er privat. I tillegg til denne stemmen står det også et skilt med: «Please return» som man ser når man entrer det lille rommet. Dette gjør betrakteren forvirret og man vet ikke om man skal gå inn eller komme tilbake en annen gang. Stemmen ønsker oss velkommen, mens skiltet sier det motsatte. Det er som å ta del i en privat sfære, der man er litt usikker på om man egentlig har lyst å delta i.


Det bekreftes fra de som jobber med utstillingen at de fleste som kommer for å se dette verket undrer seg på hvordan de klarer å jobbe under disse omstendighetene over en så lang periode. «Ja», det kan man undre seg over…



Kilder


Halland, Ingrid: «Kunstfilosofi etter relasjoner», Contemporary Art Stavanger https://www.contemporaryartstavanger.no/ . Hentet. 07.10.19


Trondheim kunstmuseum: https://trondheimkunstmuseum.no/a-k-dolven. Hentet 07.10.19


Intervju: https://www.youtube.com/watch?v=TEqiqbPYKRU . Fra 12.04.16.



OSLO FORM LAB 2018