OSLO FORM LAB 2018

«Hvis det eksisterte, ville menneskene allerede ha hugget vekk alle de fine steinene»

Av Karina Johansen Borgerås.

Maiken Stene ‘VIA NORSKE FJELL, del 1’, Trøndelag Senter for Samtidskunst (2019)

Som en person som er interessert i kunst og som ofte omgår meg med andre kunstinteresserte, syntes jeg det alltid har virket spennende å utforske hva en person som ikke er kunstinteressert mener om kunst. Dette er fordi en person som ikke er vant til å se ulike kunstformer eller kan noe om kunstteori – som flere som flere kunstinteresserte kan noe om, kan tolke en utstilling på en helt annen måte. Jeg valgte derfor å ta med meg en mannlig student tyveårene – som ikke bryr seg så veldig mye om kunst – på Maiken Stenes utstilling ‘VIA NORSKE FJELL, del 1’ som ble vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst 29. august til 6. oktober, for å høre hva slags tanker han kunne få av utstillingen og verkene.

«I utstillingen 'VIA NORSKE FJELL, del 1' undersøker kunstneren Maiken Stene hvordan det nasjonalromantiske landskapsmaleriets sterke historie har påvirket hennes eget og vårt bilde av den norske naturen. Stene presenterer en helhetlig installasjon bestående av studier, video og store ekspressive malerier med utgangspunkt i opplevelsen av kjente utsiktspunkter på Vestlandet». [2]

Valget falt på Stenes utstilling fordi den kan virke som noe intervjuobjektet kan ha sett før – men samtidig nytt og annerledes, og at den i tillegg kan føre til en diskusjon om begrepet antropocen – den foreslåtte nye geologiske perioden hvor menneskearten har satt sine spor på jorda i en så enorm skala at forandringene ikke kan skrues tilbake [1], da tematikken om naturen og mennesket står i utstillingens fokus.


Et rom i lys, et rom i mørke

Utstillingen består av en rekke ulike verk – derav to innrammede malerier av fargerike fantasilandskap, tre frittstående lerret hvor kunstneren har brukt kun 20 minutter på å male opplevelsen av tre ulike landskap, en mindre videoinstallasjon på et gammelt TV-apparat, syv utklipp av ulike fjelltopper som har blitt «klippet» fra landskapet og festet individuelt på toppen av trestolper, en relativ stor projeksjon som viser landskapene hvor fjelltoppene er utklipt fra – hvor de allerede er klippet ut, og fire studier av ulike nasjonalromantiske landskap fra postkort hvor kunstneren har laget sin egen versjon og stilt dem vedsiden av de originale postkortene.


Utstillingsrommet er delvis delt opp, med en skillevegg rett under der gulvet til andreetasjen begynner – som skaper et «rom i rommet.» Veggene i dette nye rommet har blitt malt i en mørkeblå farge og blir for det meste lyst opp av noen dunkle spotter – som kan få førstegangsbesøkende til å lure på om man egentlig får lov til å gå inn dit.


I det mørke rommet finner man postkortene og studiene – hengt på to av veggene, projeksjonen av fjellandskapene – som blir vist på skilleveggen, og ett av fjellutklippene – plassert for seg selv i et hjørne. I det lyse rommet finnes de innrammede maleriene – hengende på hver sin side av rommet og speiler hverandre, de frittstående lerretene – plassert i en luftig trekantformasjon, den mindre videoinstallasjonen – smålig gjemt bak det ene lerretet, og de resterende seks fjellutklippene – hvor alle utenom én er vendt mot gata utenfor som om de skulle ønske nye besøkende velkommen inn.


Et møte med norske fjell

Det første verket i utstillingen som fattet den mannlige studentens interesse var ett av de innrammede maleriene i det første rommet, kalt ‘Destinasjon 9’. Grunnen til dette var helt enkel – at han likte dette verket best.

Maiken Stene, Destinasjon 9, (2019)

Så, hvorfor likte du dette maleriet bedre enn de andre?

Jeg liker at det ser ut som former man finner i virkeligheten – at kunstneren skaper mening med det han eller hun maler. Maleriet har en god helhet når man ser det fra avstand.

Jeg liker også hvordan det noen steder er myke overganger. Samtidig er det noen steder som ikke har myke overganger, som jeg ikke liker så godt. Jeg kan liksom enkelt påpeke hva jeg liker og ikke liker – men kun hvis jeg går nærme det. På avstand legger jeg ikke så godt merke til det.

Hva med fargene?

Fargebruken er interessant. Den passer.

Så du mener at det ser ut som hvordan det ville sett ut i naturen?

Ja – man kan for eksempel finne slike farger hos noen bergarter. Det spiller ingen rolle om fargene ikke er naturtro, men man kunne ha funnet disse fargene ute i naturen. Nordlys kan også ha sånne farger.

Maiken Stene, Studie av Joachim Frichs Fra Hallingdal, 1849 (2019)

Hva tenker du om de andre verkene i utstillingen?

Den her blir for abstrakt for meg [videoinstallasjonen ‘Det er mellom deg og utsikten’.] Interessant konsept [projeksjonen av fjellandskapene.]

Av de små bildene likte jeg best denne [studie av Joachim Frichs Fra Hallingdal, 1849,] mens denne likte jeg minst [studie av August Cappelens Utdøende urskog, 1852] – landskapet ser helt dødt ut. På den jeg likte ser også den brune delen nederst ut som en del av landskapet, mens de andre bildene ser uferdige ut.

Vi lever nå i det som kalles antropocenen – en ny foreslått geologisk periode hvor menneskearten har satt sine spor på jorda i en så enorm skala at forandringene ikke kan skrues tilbake. Hva slags tanker gjør du opp om dette – menneskelig påvirkning i naturen og sånn?

Vel, mennesker påvirker jo naturen akkurat slik som alle andre arter. For eksempel bygger jo fugler reder, slik som vi bygger hus.

Maiken Stene, Studie av August Cappelens Utdøende urskog, 1852 (2019)

Klimaendringer, eller klimakrisa da?

Jeg har tenkt litt på det, og kommet frem til at klimakrisa handler egentlig ikke om hva som er godt for jorda – men heller om hva som er godt for menneskene på jorda. Jeg trodde først at klimakrisa var et moralsk spørsmål, men det er jo et overlevelsesspørsmål.

Vi er jo ikke så permanente som vi tror. Hvis alle menneskene forsvant en dag, ville naturen vokst over alt som var menneskeskapt – man kan ikke akkurat stoppe naturen.

Hva slags assosiasjoner gir ‘Destinasjon 9’ i henhold til det du har blitt fortalt om antropocenen?

De mørke skyene bak minner meg om fabrikker og røyk – ødeleggelse. Men det virker ikke som om det er noe menneskeskapt i bildet. Utenom kanskje den ene delen som ligner på sånne som er på markeder – sånn som gir skygge over salgsboder.


Nærbilde av Destinasjon 9

Fargene er naturlige – de finnes ute i naturen. Landskapet minner meg litt om sånn fantasy-landskap. Det betyr ikke at det ikke kunne ha fantes i virkeligheten, men hvis det fantes, ville menneskene allerede ha hugget vekk alle de fine steinene. Jeg tror mennesker har et ønske om å ta med seg alt det de synes er fint, så hvis det gikk an å ta med seg opplevelsen av en fin natur hjem, ville vi nok gjort det.


Hvis dette landskapet eksisterte i virkeligheten, kunne det aldri ha vært berørt av mennesker.



Noter


[1] Bonneuil og Fressoz, The Shock of the Anthropocene, s. 3-4.

[2] Trøndelag Senter for Samtidskunst, «VIA NORSKE FJELL, del 1 – Maiken Stene.»


Litteratur


Bonneuil, Christophe og Jean-Baptiste Fressoz. The Shock of the Anthropocene. London/New

York: Verso, 2017.

Trondheim Senter for Samtidskunst. «VIA NORSKE FJELL, del 1 – Maiken Stene.» Frigitt:

22.09.2019.

http://www.samtidskunst.no/events/maiken-stene/