OSLO FORM LAB 2018

Helligbrøde

Av Christian H. D. Nielsen.

Utdrag fra fransk middelaldermanuskript, der lastene blir konfrontert av dydene

For tiden vises en kunstinstallasjon på Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS). Jeremy Welsh og Trond Lossius samarbeidsprosjekt “The Atmospherics 9” består av video- og lydopptak fra natur- og kulturlandskap, hentet fra ulike steder rundt om i landet. Lydopptakene har fanget alt fra industrilyder til fuglekvitter og sildrende vann, som har blitt mikset sammen med en tung, drone-aktig dur. Slik veksler det samlede lydbildet mellom å fremkalle naturens idylliske ro, samtidig som man får fornemmelser av luskende fare og ubehag.


Videoklippene viser eksempelvis en lastebåt seilende gjennom en fjordarm, en vindpølse som vaier i vinden og en kjørebro som forbinder to landområder - scener som leder tankene mot menneskenes transportvaner på vann, vind og land. Andre klipp viser en Peppes-ballong i elven, et stengt butikkvindu og to Expert-vimpler som henger langs veien. Disse viser hvordan reklame- og handelsvirksomhet etterlater permanente, visuelle fotavtrykk som ikke forsvinner etter åpningstid. Arkitekturen i videoklippene viser bilder av overfylte hyttefelt i norsk fjellheim, kjøpesentere i drabantbyer, og forfalne industribygg fra etterkrigstiden i fraflytningsrammede småbygder. Welsh og Lossius viser sjeldent mennesket selv på skjermene, men ved å fokusere på sporene vår økonomiske- og industrielle virksomhet etterlater seg i landskapet er vi sjeldent langt unna.


Fra Trond Lossius og Jeremy Welsh, "The Atmospherics 9 (A Blue Million Miles)" (2019)

Denne utstillingen tar opp et dagsaktuelt spørsmål fra et estetisk-politisk ståsted: Hvordan fremstilles klimautfordringene? Når problemstillingen først dukket opp på dagsorden, materialiserte den seg i oppad-pekende diagrammer - skjematiske tegninger av innsamlet informasjon der verdiene endres over et tidsløp. Da man innså at denne visualiseringsmetoden hovedsakelig er laget av og for vitenskapsfolk, forstod man også nødvendigheten av å appellere til en bredere andel av verdens befolkning. Deretter kom natur- og friluftsfotografene på banen, med sine karakteristiske bilder av isbjørner på tynn og smeltende polis. Med dette fikk man en konkret gruppe dyr å kjempe for, i tillegg til den usynlige massen med drivhusgasser å kjempe mot. De vakre og majestetiske isbjørnene vekker fascinasjonen blant mange av oss, og har med stor sannsynlighet motivert flere til å engasjere seg på vegne av miljøet enn drivhusgass-diagrammene. Bilder av isbjørner som klamrer seg fast til smeltende is uttrykker desperasjon, ensomhet og undergang.

Men det er ikke dermed sagt at behovet for å ha noe å kjempe for er en større drivkraft enn å ha noe å kjempe mot. Enhver student av historien vet at mennesker kan utrette enormt mye ved å samle seg mot en felles fiende, både på godt og vondt. Eksemplene på dette er tallrike og viden kjente, men i dette tilfellet ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en spesifikk politisk begivenhet fra middelalderen, og ta for meg et spesifikt retorisk retorisk virkemiddel som har stor påvirkning på menneskets psykologi.


Spørsmålet som ble stilt innledningsvis var hvordan klimautfordringene fremstilles. Et oppfølgingsspørsmål som ofte dukker opp i samtidskunsten er hvordan klimautfordringene burde fremstilles, dersom målet er å motivere til holdningsendring og påfølgende handling. For å komme ett skritt nærmere svaret på dette tusenkronersspørsmålet, vil jeg lede oppmerksomheten mot kirkekonsilet i Clermont, som fant sted i 1095. Der holdt pave Urban II en appell som la det ideologiske rammeverket for korstogene - en militær kampanje som strakk seg over tre århundrer. Blant de sterkeste retoriske virkemidlene i Urbans tale, er beskrivelsene av udådene begått av seljukkene i Jerusalem. Av disse finnes det en type misgjerning som innebærer skjending av kirker og andre hellige steder - helligbrøde på god, gammeldags norsk.


Hvilken relevans har helligbrøde for dagens samfunn, og hva har det med klimaet å gjøre? Selv om jeg inntil nylig ikke engang hadde hørt om begrepet, var jeg likevel svært klar over hva slike handlinger innebærer. De innebærer at et sted, gjenstand eller en person blir utsatt for en grov nedverdigelse, som også påvirker tredjeparten som ser eller hører om udåden. Det kan være følelsen av harme et menneske med et fungerende moralsk kompass føler dersom de bevitner at andre blir behandlet på en nedverdigende måte. Det kan være følelsen av at noen går til angrep på det man holder kjærest, eller at noen tramper over en grense som ikke skal overskrides. Opplever vi ikke dette støtt og stadig?


I et stadig mer sekularisert Norge har den ukentlige valfarten til kirken i stor grad blitt erstattet med utflukter i skog og mark. Nordmannens søken etter det sakrale leder ikke lenger inn i kirker og klostre, men i dype skoger og forblåste fjelltopper. Enhver sosialantropolog kan påpeke likhetstrekkene mellom norsk turkultur og religiøs praksis, med sine distinkte normer og tradisjoner, atferdsmønstre og sosiale koder. Betydningen av de sekulære pilegrimsturene viser at menneskets behov for ritualiserte handlinger ikke forsvinner over natten, selv om naturen i større grad har tatt over som stedet der det hellige får spillerom.


Med “Atmospherics 9” tegner Welsh og Lossius et bilde av hvordan mennesket behandler naturen, og det bildet er ikke pent. Lyd- og billedopptakene er redigert slik at det man ser ikke samsvarer med det man hører. Dette skaper en surrealistisk følelse hos betrakteren, som blir nødt til å forholde seg til natur-inntrykkene på en annen måte enn den man er vant med. Når en vanligvis kikker på en fjellbekk, ønsker man ikke å høre motorlyder i bakgrunnen. Ei heller forventer man å høre kimingen fra kassaapparater på snaufjellet. Natur og industri er to kategorier man foretrekker å holde adskilt - som rent og skittent, hellig og profant. Når natur og industri blandes sammen med den tunge, drone-aktige duren som ble nevnt innledningsvis oppstår en slags følelse av helligbrøde. Installasjonen lykkes med å formidle at naturen blir besudlet av menneskene, og at det er opp til betrakteren å gjøre noe med det. Jeg følte meg som en tilskuer ved Clermont, som gradvis ble forført av pave Urban IIs tale.


Helhetsinntrykket man sitter igjen med etter “Atmospherics 9” er at en funksjonsbasert utnyttelse av naturområdene både ser og høres stygt ut. Likevel bør man ikke falle for fristelsen og konkludere med at all menneskelig aktivitet er stygg og forringer naturen. Menneskets forhold til jorden skisseres ofte på en av to følgende måter: Enten er naturen noe som tilhører menneskene, vår eiendel som vi står fritt til å utnytte slik det passer oss - eller så fremstilles menneskearten som en ødelegger av naturen, med menneskelig aktivitet som trussel for klodens overlevelse. Disse to tilnærmingene representerer kontraproduktive ytterpunkt i klima- og miljødebatten, det finnes en mellomposisjon man kan se omrisset av i utstillingen. Naturområdene fanget av “The Atmospherics 9” roper ikke ut at mennesket må holde seg unna, men de skriker etter at mennesket skal ta seg sammen og gjøre en skikkelig dags arbeid. Omgivelsene trenger kreative og ansvarsfulle forvaltere, som ikke nøyer seg med dårlig håndverk og masseproduserte løsninger.


For å returnere til spørsmålet rundt hvordan klimautfordringene burde fremstilles i samtidskunsten, kan man med fordel låne noen grep fra middelalderen. Børst støvet av dyder som måtehold, barmhjertighet og ydmykhet og bruk dem til å bekjempe fråtseri, grådighet og hovmod. Fremstill dydene i all sin skjønnhet og prakt, og lastene akkurat slik som de er - stygge og egenrådige. Ved å fylle kunstene med moralsk innhold, har man potensiale til å endre alt.