Det handler ikke om å forstå – det handler om å fornemme

Av Kathrine Helene Skarsholt.


Om Kari Dyrdal og Jeremy Welsh: "Det lyser i vannet," Trondhjems Kunstforening 2019

Kari Dyrdal, Invisible Continuity IV, 2012, H342cm*B165cm, Trondhjems Kunstforening. Foto: K. Skarsholt.

Jeg er den iskalde fossen du sto under på den første fjellturen du våget å ta alene. Jeg renset kroppen din for slit; gjorde deg klar igjen og lot hendene mine ta dine. Sammen gjorde vi oss klar. Jeg falt hardt over deg. Jeg faller. Hun henger meg opp, men jeg vil ikke. Jeg vrir meg unna og hun glipper meg; henger meg opp mellom to varme kilder og støvete bråk. Spretten, klar, og frisk passer ikke inn her. Jeg er utsatt for varme hender og skitne blikk. Trådene mine floker seg sammen under vekten av jorda som vil ha meg med. De vil nøste seg opp, trekke seg unna, men hun insisterer; opp, opp, opp skal vi. Den høye stigen hennes er ustø, og de sølete føttene med henne. Jeg vil rengjøre dem, bære søla ut, og rydde det bort. Jeg vil renne utover gulvet – utover gulvet og ned i sprekkene, innunder morkne bjelker, gjennom de støvete hulrommene som jeg kan rense og gjøre nye igjen. Med min kropp skal jeg teste smertegrensen til deres kropper. Ut fra sidene av huset skal jeg fosse og rengjøre byen for støv; vekke jorda til live og la nymfene synge deg i søvn på nytt.


Jeg er den hvite hesten som galopperer bak fergene du reiste med om sommeren da du var liten. Rotoren tvinner meg sammen og du blir frakta fremover; spinner meg rundt og gir meg luft. Vi inngår en byttehandel på liv, vi to. Du sier du vil vokse med meg, men vi vet begge at du vokser på grunn av meg – over meg, utover meg. Jeg bærer deg og dine; deg og ditt; det du så sårt trenger og det du ikke lenger vil tenke på. For at du skal vokse krever du å temme meg, spå meg, tåle deg. Vi er ikke lenger like og du ser meg ikke i mørket, for du og dine lyskastere skinner om kapp med speilbildet mitt og hennes lommelykter, og vinner. Navigatørene er ikke lenger avhengig av meg. Du har tatt tronen og tridenten fra meg. Ikke lenger kan vi være det samme, en del av hverandre.


Jeg bærer ditt sorte gull som lager perlemorslys og dødsmasker for fuglene. Du er villig til å ofre meg og mine for å få tak i mer, men er ikke villig til å gi Charon hans pris for passasje. Du vil glemme meg og haste frem for egen maskin, men metodene deres fungerer ikke i dette riket. Når du og dine ikke får puste forstår dere ikke at det er ikke jeg som har hånden på deres hals, men at dere holder for munnen og nesen til hverandre. Ta hendene til dere og bruk lydene deres til å forstå at dere kveler hverandre. Bruk hendene til å leve med meg og ikke for å splitte meg og legge meg under jorda. Jeg vil se de lysende lommelyktene i speilet og ikke bli glemt under jorda, der bare Styx bukter seg.


Jeg er toppen av fjellet – her krever jeg offer; her følger du min lov. Jeg er ingen datter av Themis, og jeg er ikke lenger villig til å forstå meg på deg. Du kan ikke nærme deg uten å legge livet ditt mellom mine trøstesløse renninger – deg mot meg. Prøv å vinne. Jeg ber deg. Kom opp til himmelen, søk mitt herredømme, sett din panne opp mot min og la oss bryte. Knyt hendene sin sammen og gå løs på meg. Jeg er villig til å ofre deg. Mine krefter vinner over dine, selv ikke fantasien kan redde deg nå. Jeg gir deg mer av det samme: vind, regn, kulde, tørke. Vi samler alle våre krefter og samarbeider sømløst mot deg når du prøver å regjere. Det er ikke juks, det er betaling. Du kan ikke lenger forstå meg når jeg ikke får det jeg ber om, men overøser meg med flere av deg. Hva kan du stille opp med i møte med meg – jeg som er villig til å være apokalypsens nyeste rytter?


Jeg er innlandsisen som beveget seg hardt over landet for over 10.000 år siden og formet landskapet du beveger deg i. Jeg har vært på toppen av ethvert fjell – på bunn av enhver dal – mellom sprekker i berget og sprengt det i stykker. Jeg har brukt tid og sånn formet jeg hjemmet ditt og gav deg meg selv til din foredling, bruk, og omformering. Du og din familie kjempet mot meg mannsterke og sterkere; presset dere inntil meg til jeg måtte si "retrett!". Sporene mine finnes fortsatt på fjellet, men bare kjennere kan se. Du kan kjenne meg igjen, om du så bare stoler på kroppen din til å lese meg. Kom til meg og la meg rense kroppen din igjen; kan vi stå sammen og falle på hverandre? La meg være nær deg, for jeg har sett hele verden i min livssyklus og vi to er én. Jeg har varmet enhver voksende kropp i mørket. Jeg har dødd sammen med deg.


OSLO FORM LAB 2018