Den niende atmosfære: det engasjerte, passive mennesket?

Av Guro Elisabeth Langness.


Videoklipp av norsk natur kombinert med det urbaniserte samfunn møter oss på Trondheim Elektroniske Kunstsenter. Med første øyekast fremtrer materialet som idyllisk og naturlig, og står i kontrast til de folksomme gatene utenfor lokalet på Bakklandet. Ved nøyere observasjon ser vi fem tv-skjermer som viser videomontasjer hvor klippene veksler mellom natur- og urbane landskap. Vi møter bølgeskvulp mot industribygg, lett bris mot CO2-utslipp, mens en lydfrekvens spilles av i bakgrunnen. En dradd akkord som veksler mellom assosiasjoner til en meditasjonstime og noe fra en skrekkfilm. Installasjonen spiller ikke bare på naturlandskapet, men også på våre fotspor i omgivelsene.

Fra Trond Lossius og Jeremy Welsh, "The Atmospherics 9 (A Blue Million Miles)" (2019)

The Atmospherics 9 (A blue million miles) er et samarbeidsprosjekt mellom Jeremy Welsh og Trond Lossius, som stilles ut på TEKS.Studio perioden 23. august- 29. september. Det multimediale verket består av videoklipp disponert på fem tv-skjermer og en fire kanals lydinstallasjon. Prosjektet ble påbegynt i 2014, og TEKS stiller altså ut den niende utgaven av installasjonen. Videomaterialet er innspilt i Trøndelag, Hardanger, Sogn og Fjordane, Vestlandet, samt sør i Italia. Welch og Lossius inkorporerer også videomateriale fra nærområdet, et virkemiddel for å gjøre montasjene gjenkjennelige for tilskueren.[1]


Videoklippene viser glidende overganger mellom miljø som gjenspeiler spor av menneskelige aktivitet. Vi ser klipp av industri i naturen, søppel i havet, og forlatte naust som passivt speiler bølgene. Kameraet står stille. Vi ser stille på montasjen. Blikket vårt ser passivt på omgivelsene som, i motsetning til oss, beveger seg. Også de videoklippene som fremstiller tilsynelatende rene naturlandskap er manipulert i post-produksjon, med abstraherende fargefilter. Er vi alltid tilstede?


Installasjonen omfatter hva den amerikanske forskeren Donna Haraway ville kalt «natureculture», en syntese mellom naturen og menneskets kultur.[2] Haraway er anerkjent for sine tverrfaglige arbeider, som særlig setter søkelys på evolusjon og mennesket mot dyr.[3] Begrepet «natureculture» beskriver hvordan vi ikke er adskilt fra naturen og dens utvikling, da vi er konstant deltagende og manipulerer den biologiske prosessen. Selv når mennesket ikke synes i naturen, manipulerer vi den. I videomontasjene manipuleres de landskapsscenene hvor mennesket ikke avbildes, som et bilde på vår skjulte påvirkning. I en videosnutt er fargene invertert slik at det klare blå vannet er blitt oransje. Dette grepet gir tilskueren en opplevelse av at det naturlige blir forurenset med oljesøl og rustet metall fra industriarbeid. Fargebruken skaper assosiasjoner, samtidig som manipuleringen av videomaterialet i seg selv referer til vår deltagelse. Installasjonen ser ut til å spille på forholdet mellom mennesket, natur og teknologi, og iverksetter dermed Haraways begrep om «natureculture».


Forholdet gjenspeiles også i den antropologiske teorien aktør-nettverksteori, som vi kan observere i installasjonen. Dette er en tilnærming hvor man anser sosiale og naturlige fenomener som deltagende i et nettverk, altså vektlegges forholdet mellom subjekt og objekt i tilværelsen. Teorien er hovedsakelig utarbeidet av antropolog Bruno Latour, og inngår i det relasjonistiske perspektivet. Latour diskuterer hvordan relasjoner mellom gjenstander og relasjoner mellom begrep ikke er tydelig adskilt, da alt er blandet sammen i et nettverk av interaksjon.[4] Aktør-nettverksteori viser til hvordan mennesket som aktør handler i dette nettverket. Mennesket handler med sine ideer og teknologiske verktøy i omgivelsene, slik som vist i videomontasjene i The Atmospheric 9. Montasjene viser altså et resultat av våre handlingsforløp og vår interaksjon med naturlandskapet, og hvordan naturen som fenomen reagerer på dette handlingsforløpet. Både Haraways begrep «natureculture» og teorien om mennesket som aktør tematiserer hvor lite adskilt vi er fra omgivelsene, og dermed hvor stor påvirkningsevne vi egentlig har. Mennesket påvirker naturen, som igjen påvirker oss.


I bakgrunnen av montasjene spilles lydinstallasjonen som både kan betraktes som skremmende og meditativ, en perfekt dobbelthet som viser til vår passivitet til våre handlinger mot naturen og hvor skremmende det er hvordan vi behandler den. En lydfrekvens som gjenspeiler en skremmende ro. Verket oppleves som en samtidskritikk på hvordan vi lar miljøkrisen overvinne oss. Installasjonen tydeliggjør vår likegyldighet til konsekvensene og manglende iaktakelse for å fikse opp i feil vi har begått. De forlatte naustene som reflekterer vannet oppleves som et bilde på oss og våre tomme blikk. Våre bygg og vår industri representerer oss. Vi opptrer like statiske til endringene i samtiden som et bygg av betong. Gjenskinnet i vinduene viser vår manglende refleksjon, da vi ikke tar de alvorlige aspektene innover oss. Vi står og ser havet forurenset av olje. Kameraets statiske posisjon i installasjonen viser hvordan blikket vårt forholder seg passivt til den dynamiske naturen som tar overhånd. Det er noe monotont i forholdet mellom mennesket og omgivelsene. Vi deltar i naturen, men kun med fotspor som gir kortsiktig gevinst for oss selv uten hensyn til andre arter eller fremtid.


Mennesket er deltakende i omgivelsene med industri og urbaniserte samfunn, og forholder seg passivt til konsekvensene. Installasjonen tematiserer forholdet mellom mennesker og natur, altså kan begrep som «natureculture» og den relasjonistiske aktør-nettverksteorien anvendes i forståelsen av verket. Lydfrekvensen viser til en meditativ holdning hvor vi beholder ro i vårt indre, men frekvensen kan også vekke en følelse av skrekk. Kanskje hører vi det vi vil høre; vi ønsker en indre ro i et kaotisk samfunn og opptrer da naive for hva som egentlig foregår. Mennesket adskiller seg fra realiteten og dens skrekkelige momenter. Installasjonen spiller altså på vår ansvarsfraskrivelse for det som egentlig hender. Montasjene viser til vår deltagelse i industrien, men hva med vår deltagelse i klimakrisa? Hva om vi i stedet deltar for å minimalisere forsøpling og forurensing? Lar vi den meditative likegyldigheten overskygge de skrekkelige konsekvensene vi pådrar atmosfæren?



Fotnoter

[1] Trondheim Elektroniske Kunstsenter «The atmospherics 9 (A blue million miles) »


[2] Haraway, The Companion Species Manifest, s. 12


[3] Store Norske Leksikon, s.v. «Donna Haraway» Trine Antonsen. 20.09.19. https://snl.no/Donna_Haraway


[4] Store Norske Leksikon, s.v. «Bruno Latour». Sigurd Tønnessen, 07.10.2019 https://snl.no/Bruno_Latour


Litteratur


Haraway, Donna. The Companion Species Manifest: Dogs, People, and Significant Others. Prickly Paradigm Press. 2003.


Store Norske Leksikon, s.v. «Bruno Latour». Sigurd Tønnessen, 07.10.2019 https://snl.no/Bruno_Latour


Store Norske Leksikon, s.v. «Donna Haraway» Trine Antonsen. 20.09.19. https://snl.no/Donna_Haraway


Trondheim Elektroniske Kunstsenter, “The Atmospherics 9 (A million blue miles)» 20.09.19. https://teks.no/event/atmospherics-9/

OSLO FORM LAB 2018