OSLO FORM LAB 2018

Arktisk hysteri

Updated: Oct 11, 2019

Av Bettine Broen-Konradsen.

Noe av det første som møter deg på vei ned i kjelleren i Kunsthall Trondheim er et gammelt gulnet fotografi av en kvinne. Kvinnen smiler i et landskap preget av sten og is, blottet for bebyggelse og menneskelig berøringer. På veggen ved siden av er et sitat fra kunstneren selv: «Jeg gjør kolonihistorien til en del av min historie på den eneste måten jeg kjenner til, nemlig ved å ta den personlig».


Fotografiet er av Pia Arkes mor og ble tatt av en dansk telegrafist da han besøkte Grønland i 1947. Dette enkelte fotografiet sammen med Arkes sitat kan på mange måter oppsummere selve kjernen i hennes kunstneriske praksis og utgangspunktet for denne utstillingen. Nemlig forholdet mellom Danmark og Grønland, deres felles historie og da særlig knyttet opp mot kolonimaktens påvirkning av den etniske kulturen.


Mens man går ned trappen i lokalet kan man høre hvordan lydene og atmosfæren forandrer seg, musikken i overetasjen forsvinner og lysene dempes. De første verkene i utstillingen bader i varmt lys i det ellers mørke lokalet. Arkes kunst og deres stemning av natur, renhet, kropp og sjel vokser fram og trer inn i sin plass i lokalet på en altoppslukende måte.


Arkes utstilling består av videoinstallasjoner, fotografier og montasjer med tekstiler, akrylmaling og til og med kaffe. Arkes personlige fotografier og oppfatning av Grønland og dets folk i sorte, hvite og grå nyanser griper ut i rommet via en kontrasterende gul stripe på veggen. Samtidig er hennes videomontasjer som lys i mørket og de skaper en kald mystikk en kunne forventet av det grønlandske landskapet. Forandring i lysstyrke hjelper med å skaffe den rette sinnsstemningen i de forskjellige rommene som utgjør utstillingen.


Gjennom bruken av kunstnerens selvbygde camera obscura gjør hun nettopp det hun setter ut for å gjøre, å se Danmark og Grønlands delte kolonihistorie bokstavelig talt gjennom hennes egen linse. Når Arke brukte kameraet kunne hun bruke sin egen kropp til å skape skygger og bevegelse i fotografiene under bildenes eksponeringsperiode. Kameraet er så stort at hun fikk plass til seg selv inne i det, og ble da selv en del av bildet og landskapet. Blant bilder av inuittkvinner og kropper finner man ekstraordinære landskapsbilder tatt med Arkes spesialbygde kamera. Hun tok med seg kameraet til Grønland i et ønske om å ta bilder av de stedene hun vokste opp. Slik peker hun ut mot det kalde arktiske landskapet som for henne er forfulgt av ideen om identitet og hjem samt minner om hennes egen barndomstid. Ved å vise de samme landskapene hun vokste opp igjennom camera obscura tar hun oss med på en poetisk blanding av minner, hennes egen kropp og Grønlands urørte landskaper.

Nuugaarsuk / Pinhole Camera Photography / The Point (1990) av Pia Arke fotoserie på fire camera obscura-bilder

Skjult bak en vegg i mørket finne en videoinstallasjon. Det svært spesielle verket viser en naken Arke bevege seg over et isete landskap. Landskapet er et av hennes camera obscura bilder og mens hun sitter naken over det river hun det i stykker. Arke har kalt dette verket Arktisk hysteri, som er en referanse til piblokto. Piblokto er en tradisjonell og kulturspesifikk type hysteri som er å finne i inuittkulturer. Det er usikkerhet rundt når termen oppsto, men det kan ha vært en effekt av kontakt med og undertrykkelse av kolonimakter.

Arktisk hysteri (1996) av Pia Arke, installasjon

De poetiske uttrykkene av natur i harmoni med Arkes kropp kan lett dras med inn i dagens klimapolitikk. Ved å la hennes egen kropp og vesen bli en del av landskapet er det vanskelig å la være å tenke på de innflytelsesrike vitenskapsmennene Eugene F. Stoermer og Paul J. Crutzen sine begrep om antropocen. Menneskelig innblandinger i naturens balanse har ført til en ny geologisk epoke som skaper komplikasjoner for hvordan vi forstår både verden, oss selv og kunst. Antropocen er denne tidsalderen og både Stoermer og Crutzen sin forskning understreker hvor stor menneskelig påvirkning av miljøet virkelig er. Det er lett å trekke paralleller her til kolonimakter og deres rå utnytting av geografiske områder og de urbefolkningene som var der før dem. Man kan også se dette i måten Arkes bruk av camera obscura inkorporerer hennes egen kropp og bevegelser i et landskap som i tillegg har en sterk emosjonell tilknytning til henne. Hun gjør seg selv til en del av landskapet på samme måte som alle mennesker gjør i vår samtid. Den moderne livstil har gjort slikt stort inntrykk på verden rundt oss at man kan argumentere for at det ikke finnes ren natur lenger, alt er påvirket av mennesker.


Begrepet om arktisk hysteri går heller ikke usett forbi i denne sammenhengen. Når vi står ovenfor en tidsalder der den moralen som har satt menneskene på toppen av næringskjeden ikke lenger er fruktbar, trenger vi dype endringer i hvordan vi forstår verden. Den norske filosofen Arne Næss sin dypøkologi og naturreligioners symbiotiske ideer om verdensorden er også aktuelle her. Ideer om en verdensorden hvor mennesket er en del av naturen på lik linje med alle andre organismer er tydelig i bildene takket være Arkes etniske arv. Filosofen Timothy Morton har også noen poeng som er interessante å trekke opp mot Arkes verker. Morten snakker om at jorden på mange måter allerede har gått under og at miljøkrisen har vokst seg større enn hvordan vi klarer å forstå eller gjøre noe med den. Han ønsker at menneskeheten skal gi opp på flere av de prinsippene vårt moderne liv i dag har bygget på i flere århundrer. Spesielt fantasien om at mennesket er over planeten og de organismene som eksisterer her med oss mener Morten menneskeheten ikke lenger kan beholde. Arkes arktiske hysteri kan bli sett på som et eksempel på dette. Piblokto kan være en reaksjon på hvordan noen ting er ominøse og utenfor vår fatteevne. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til en stor og truende makt vi ikke kan definere fast. Den feministiske filosofen Donna Haraway understreket det faktum at natur og kultur ikke lenger er to forskjellige ting, men to sider av samme sak. Slik får menneske en ny status i verden. Vi er sammenflettet med naturen. Det er nå blitt umulig å skille mellom hva som er menneskelig og umenneskelig, akkurat som i Arkes kunst. Dette skaper en stor usikkerhet rundt framtiden.


I likhet med arktisk hysteri oppstår det nå en reaksjon på noe som er større enn oss og som vi ikke kan gjøre noe med. Mange samtidskunstnere i dag jobber med å gi form for uvissheten om hva som kommer. Kanskje løsningen er å se på tingene gjennom Arkes spesialkamera, å se menneske, natur og vår felles historie som del av det samme. I dag samles unge over hele verden under same fane i et oppgjør med klimakrisen fordi det er en del av vår historie, vår identitet og felles framtid. Arke tok oppgjør med kolonitidens undertrykkelse ved å gjøre den til en del av seg selv, er det kanskje håp for å skape ny balanse og harmoni i natur og miljø om vi gjør det samme med klimakrisens truende skygge?


Kilder

Bonneuil, Christophe og Fressoz, Jean-Baptiste. The Shock of the Antropocene The Earth, History ans Us. London: Verso, 2017.


Morton, Timothy. Hyperobjects Philosophy and Ecology after the End of The World. Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013.


Bilder


Arke, Pia. (1996) Arktisk hysteri. (digitalisert bilde av installasjonen). Tilgjengelig på: <https://kunsthalltrondheim.no/utstillinger/pia-arke/> (funnet 23.09.2019).


Arke, Pia. (1990) Nuugaarsuk / Pinhole Camera Photography / The Point. (digitalisert bilde av fotoserie). Tilgjengelig på: <https://kunsthalltrondheim.no/utstillinger/pia-arke/> (funnet 23.09.2019).