Absorbsjon av natur

Av Karina Hildrum Berg.

Maiken Stenes malerier var utgangspunkt da geolog Tom Heldal, kunsthistoriker Tore Kirkeholt og kunstneren selv møttes 17. september på Trøndelag senter for samtidskunst for å snakke om forskjellige perspektiver på det norske landskap, og blant annet om hvordan det tradisjonelle landskapsmaleriet har påvirket hvordan vi mennesker ser på, og forholder oss til, naturen.


Fra Maiken Stenes utstilling "VIA NORSKE FJELL, del 1." på Trøndelag senter for samtidskunst. Første tjue minuttene etter naturopplevelse i Rondane, 2019 og Destinasjon 9, 2019.. Foto: Trøndelag senter for samtidskunst.

Historie og geologi

Det er overraskende tette bånd mellom geologifagets bruk av tegningen som verktøy for kartlegging av fjell gjennom historien og de detaljerte studiene gjort på reisene til landskapsmalerne fra midten av 1800-tallet og utover. Maleriene til Maiken Stene i utstillingen «VIA NORSKE LANDSKAP, del 1» knytter sammen disse foredragene til dagens landskap – det fysiske landskapet rundt oss, og vår persepsjon av det.


I geologien er det det anormale i landskapet som oftest er objekt for undersøkelse. Gjennom å observere interessante fenomener – se innover i landskapet for å finne ut hvordan og hvorfor det har blitt som det har blitt – forklares det visuelle inntrykket. Det visuelle avkodes og føres inn på papiret i form av informasjonsrike modeller. Historien om fjellets tilblivelse, bestanddeler av forskjellige bergarter og forandringen det har gått gjennom i løpet av millioner av år, kan undersøkes ved å avlese den synlige geologien på overflaten. Gjennom visuelle observasjoner og bruk av enkle verktøy som blant annet tegnesaker og et trent øye, ble det mulig å lese av det synlige landskapet for å kunne kalkulere hva som lå under overflaten i det fjellrike landet.


Det er disse storslåtte norske fjellene som danner rammen for landskapet som fascinerte nasjonalromantiske malere som Johan Christian Claussen Dahl (1788-1857) og Hans Gude (1825-1903). Deres reiser rundt om i landet og reisebeskrivelser i form av skisser og bearbeiding av landskapet de selv så, har resultert i malerier som man på mange måter kan si har etset seg fast i folkesjelen. Spesielt for disse maleriene er den romantiske tanken om det symbolske landskapet. Hva gjør dette med hvordan vi nå ser på den norske naturen? Hvor tanken om den urørte naturen som noe som må bevares, og Norge som «fjell-landet», står i fare for menneskets bearbeiding og utnyttelse av disse fjellene i fremskrittets navn, eller enda verre, av nødvendighet.


Fra Stalheim, 1842 av Johan Christian Claussen Dahl. Nasjonalmuseet i Oslo, NG.M.01060

Natur og kultur går inn i hverandre på både godt og vondt. Hverdagslandskapets[1] press på naturen er et faktum i en tid hvor industri og bebyggelse påvirker omgivelsene. «Vi har storslått natur og praktfulle landskap i Norge - omgivelsene vi lager selv er ikke alltid like storslåtte».[2] Den storslåtte naturen som turister i flere hundre år har kommet hit for å se holder på å gå tapt under vindmølleutbygging, gruvedrift eller gjengroingen av kulturlandskapet. Men hvor synlig er dette når vi tenker på norsk natur, og hvor befinner dette seg i Maiken Stenes malerier?

Medierte landskap

Maleriene i utstillingen er resultater av Stenes egne møter med storslått natur, hvor kjente utsiktspunkter og inntrykk skapt etter møtet med landskapet kommer til uttrykk på lerretet kort tid etter naturopplevelsen. Det er dette umiddelbare som legger føringen for hvordan hennes malte landskaper blir til:

Jeg liker å tenke at inntrykkene fra naturen, eller minnene og bildene som fester seg i meg, liksom reiser gjennom min indre opplevelse og transformeres gjennom det kunstneriske uttrykket, og på denne måten utgjør en ny og potensielt inspirerende naturopplevelse for betrakteren.[3]

Det subjektive inntrykk er det som blir avbildet på Stenes lerreter. Landskapet medieres gjennom kunstnerens egne minnebilder og inntrykk uten hjelp av skisseblokk. Med titler som «De første tjue minuttene etter naturopplevelse i Dale i Sunnfjord», 2019, eller «De første tjue minuttene etter naturopplevelse i Rondane», 2019, er det selve opplevelsen og det romantiske sublime i møtet med storslått natur som hun forsøker å få frem.[4] Opplevelsen av det som man kan kalle det romantiske sublime viser til opplevelser utenfor rasjonell tanke og begripelighet, og brukes om effekten av møtet med storslagen natur på grensen mot det skremmende. Påvirket av blant annet Immanuel Kants teorier matematiske sublime i Kritikk av dømmekraften fra 1790. Menneskesinnet som blir slått i bakken av naturens mektighet og slående ubegripelighet, var et mye brukt virkemiddel i de tradisjonelle landskapsmaleriene og spilte på menneskets fascinasjon av naturens ubegripelige form og størrelse.

Det er landskapets skiftende makt over mennesket som kommer lettest frem når vi ser på maleriene i utstillingsrommet. Behaget og andakten man føler i møtet med storslått natur, eller fremprovosert av naturen i de nasjonalromantiske maleriene, virker fjernt i Maiken Stenes egne landskapsmalerier. Naturen i bildene hennes er vridd i formen og fulle av bevegelse. Det er som om fremstillingen av et helvete og paradis har smeltet sammen på ett og samme sted. Naturen som Stene absorberer i sine naturopplevelser er ikke fri for mennesker, ei eller tegn etter menneskelig aktivitet. Villmarken er ikke lenger vill, men påvirket av industri og turisme.


I utstillingsrommet og i Stenes landskaper er prosessen tydelig til stede og brukes bevisst, både gjennom spor av kunstnerens egne fingermerker i malingen eller i malerienes forskjellige stadier i prosessen. Det er som om de demonstrativt svinger mellom å være ferdig og uferdig. De største av Stenes malerier er enkelt monterte lerreter på stativer i tre midt på gulvet. De tar plass i rommet og baksiden blottlegges. Det ligger hvite sandsekker og holder stativene stødig. Man kan gå rundt maleriene og smyge seg mellom dem. Maleriene utfordrer sin egen tradisjonelle sjanger i både innhold og form, og blir både maleri og skulptur. Vi får se vrangsiden av lerretet, som jo også er et tekstil, gjemt under alle lagene med maling. I portrettformat ruver maleriene over oss. Kroppen må forholde seg til dem som størrelser i rommet, og utstillingsrommet blir på mange måter et eget landskap hvor man selv velger sine egne utkikkspunkter for å undersøke og utforske de utsiktspunktetene som er mediert i maleriene. Denne bearbeidingen av naturen blir synlig, og kan igjen overføres til menneskets bearbeiding av den fysiske naturen.


Inne i en mørkere del av utstillingen finner vi postkort. Fotograferte malerier som presenteres ved siden av malte kopier, reproduserte malerier av Stene selv. De er studier av kjente malte landskaper med titler som Høyfjell, Utdøende urskog, Fra Hallingdal og Fra Ulvik i Hardanger[5]. Stenes malerier er større enn postkortene, detaljerte men tydelige blyantstreker og grunning synlig. Bildene henger plassert ryddig på veggen etter modernistiske utstillingsprinsipper med mye luft mellom hvert verk. De er opplyst med spotter og gløder i kontrast til den mørke veggen. Oppstilt sammen med de kjente landskapene i postkortformat leker Stenes – flere ganger større – skisser med teknikken og tilnærmingen til malere som Hans Gude, som malte detaljrikt og naturtro for å oppnå et ideal. Et ideal de selv oppnådde ved å kopiere og manipulere sine egne skisser, eller kopierte andre malerier. Reisene deres i naturen var bare en del av arbeidet, hovedjobben med selve maleriene foregikk i studioet. Nøye har Stene gitt seg ut på å male som de store mesterne i landskapsmalerienes historie for selv å få til de riktige teknikkene og håndbevegelsene, og manipulere malingen og landskapet til detaljperfeksjon. Som for å vise at hun kan det, men velger å ikke gjøre det. Under samtalen kommer det frem at disse håndbevegelsene sitter igjen i kroppen og at har blitt med i og påvirket måten hun arbeidet med sine egne store landskapsmalerier.


Jonsokbål, 1912 av Nikolai Astrups. Nasjonalmuseet i Oslo, NG.M.03609

Selv om teknikk og malerisk stil varierer fra de detaljerte landskapene til malere som Gude og Dahl, kan man også se andre etablerte landskapsfremstillinger i Stenes kunst. I maleriet Destinasjon 9 er det en fargebruk og et formspråk som kan minne om buene og formene i ilden og landskapet i Nikolai Astrups Jonsokbål fra 1912. Det er også en slags glød eller brann i den gule malingen nede i forkanten til venstre i billedflaten. Man kan se for seg at man ser Astrups motiv fra en annen vinkel eller gjennom en annen tid. Malt etter unionsoppløsningen er Jonsokbål ett maleri som er blitt brukt til å representere et norsk folkeliv i det norske landskap. Igjen viser denne assosiasjonen hvor etablert disse maleriene er i vårt folkeminne, og også fotografiets rolle i dette. Man kan kanskje si at i møte med noe så stort og ubegripelig som landskapet er, klarer vi ikke å ta det inn over oss. Slik blir bildet vi allerede har etablert av det vi forsøker å få grep om, viktigere i vår persepsjonen av det. Vi ser konseptet av motivet, det vil si vi ser det som allerede er lagret som et mønster eller et minne i hjernen før vi bruker øynene.


Menneskemanipulerte landskap

Menneskets manipulasjon av landskap og natur tas opp igjen i videoverket «Når tomheten sperrer for utsikten», hvor ser vi en loop av landskaper hvor fjellene i det fjerne er blitt klippet bort og tomrommet etterlater en hvit, tom flate. Naturen blir preget av dette fraværet av fjell i horisonten. Fjellene som alltid var der, er nå plutselig borte. Utklippene finner man igjen inne i utstillingsrommet i form av utsnittsmotivene malt og montert på plater som er formet etter omrissene av utklippene. De er flyttet ut av sin sammenheng, men er fortsatt monumentale – opphøyd på en påle - i ansiktshøyde.

Stene kommer fra Sokndal, ei gruvebygd, og hennes far var gruvearbeider.[6] Jeg mener at vi kan se spor av dette i hvordan mineralske elementer har fått overtak i de mer bearbeidete maleriene hennes. Fargene skiller seg fra det man tenker på som naturens farger. De er heller geologiens farger. Fargene minner om bergarter og mineraler som man finner under bakken. Fargene som minner om grønn ametyst og lilla agat bryter med fargene man finner i landskapenes overflatelag. Derimot finner man former som kan ha mer til felles med industriarkitekturens formspråk. Det er i maleriet «destinasjon 8» noe som ser ut som et giftig kokekar eller en vogn som man kan se for seg brukes i gruvedrift for å frakte massen ut av tunneler og ganger under bakken.


Med referanser til det tradisjonelle landskapsmaleriet fra 1800-tallet står maleriene til Maiken Stene som en motsetning. Malerier som I. C. Dahls Fra Stalheim har på mange måter er blitt et bilde på et ikonisk landskap, og der Fra Stalheim fremstår som en statisk avbildning av noe evig, er Stenes malerier fulle av bevegelse og dynamiske former. De er ferskere. Det er et hastverk i hvordan hun får naturen ned på lerretet. Er dette et symptom på dagens menneskes hverdag og tidsbegrensninger? Eller er det denne delen av prosessen som gjøres i affekt det som gjør det hele til en genuint mediert fremstilling av opplevelsen?


Hvordan stiller denne opplevelsen seg til tanken om det antropocene som en ny geologisk tidsalder? Begrepet viser til etableringen av en ny geologisk tid, først ytret av Paul J. Crutzen i 2000.[7] Det Antropocene refererer til menneskehetens bidrag og synlighet i planetens geologiske historie, at vi nå har kommet til et punkt i historien hvor menneskers påvirkning av kloden er irreversibel.


Destinasjon 9 2019 av Maiken Stene. Foto: Kunstguiden.org

Når det er det umiddelbare inntrykket, som den storslåtte naturen setter spor av i henne, som blir mediert og kommer til syne i maleriene, mener jeg at denne metoden og prosessen resulterer i tydelige tegn av det man kan se på som det antropocene i Stenes kunst. Hun sier selv at hennes kunst ikke er – fra hennes side – ment som en kommentar til, eller en kunst som aktivt tar for seg, en antropocen tidsalder, men landskapene selv vitner om noe helt annet. Vi ser i Stenes malerier den samme naturen som fremstilles uberørte i de tradisjonelle landskapsmaleriene fra 1800-tallet, men nå kan den ikke lenger sies å være uberørt. De geologiske fargene er et resultat av at fjellet blir vrengt med innsiden ut, og menneskekonstruerte former og industri blandes inn i landskapet.


Da forslaget om etableringen av en startdato for den antropocene tidsalder ble foreslått å sammenfalle med den industrielle revolusjonen 1809, var det på et geologisk grunnlag.[8] Det var ikke lenge etter da I. C. Dahl og Gude reiste rundt og malte sine landskaper i den romantiske tradisjonen som en motvekt til industrialiseringen av samfunnet og de vitenskapelige fremskritt og heller satte et fokus mot noe evig.


Kanskje bildene i denne utstillingen faktisk er akkurat det. Malerier av den storslåtte naturens ubevisste inntrykk på mennesket – før det antropocene, og etter, og kanskje er insisteringen på at kunsten ikke er ment som det, akkurat en begrunnelse av det ubevisste og omfanget av hvordan det antropocene synligjøres i naturen. Vi ser det ikke selv, våre liv er kanskje for korte til at vi legger merke til det.


På mange måter er fascinasjonen av landskapet en gjeldende motvekt til hvordan vi lever i samfunnet. Vi befinner oss nå i en tid hvor menneskets herredømme over naturen har gått så langt at vi ikke lenger kan få grep om hva det er vi gjør med naturen og hvor grensen mellom kultur og natur egentlig går. Vi lever i stor grad i byer, og koblingen mellom enkeltmennesket og naturen slik vi ser den i tradisjonelle landskapsmalerier virker fjern, om enn ikke-eksisterende.


Maiken Stene utfordrer med kunsten vårt eget syn på den nære naturen, og hvordan landskapet er formet av hvordan vi har blitt vant til å se det. Hun viser hvordan vi har beveget oss bort fra det objektive landskapet – det vakre og storslåtte – til den subjektive persepsjonen og mentale absorbsjonen av den fysiske naturen. Det romantiske sublime og det tradisjonelle «bildet» av natur blir i kontrast noe konstruert. Malerier av storslått natur som på 1800-tallet kommenterte avstanden og skillet mellom natur og menneske. Men hvordan kommer man nær den når dette bildet er det som former hva vi ser, eller tror vi ser? Vi manipulerer jo landskapet både i tankene og i fysisk interaksjon med den.


I utstillingen blir inntrykket som viser hvordan landskapet ser ut, manipulert og satt sammen med subjektive og kollektive minnebilder – og landskapet blir satt i bevegelse. Landskapet er ikke lenger noe evig, det blir heller en absorbsjon av flyktige inntrykk. Hva gjør vi om det forsvinner?

Utstillingen «VIA NORSKE FJELL, del 1» ble vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst i Trondheim, i perioden 29 august til 6. oktober, der kunstneren Maiken Stene ville undersøkte hvordan det nasjonalromantiske landskapsmaleriet har påvirket vårt bilde av naturen.

Noter


[1] Begrep hentet fra den europeiske landskapskonvensjonen fra 1994.


[2] Europeisk landskapskonvensjon, 1994.


[3] VIPS, «Månedens kunstner april, Maiken Stene». 01.04.19 Hentet 17. September 2019 fra https://visp.no/maiken-stene/


[4] Stene, Maiken. 2019. Definert i utstillingstekst. Se. Greenblatt, Stephen, Red. The Norton Anthology of Enlish Poetry. New York: W. W. Norton & Company, 2006.


[5] Henholdsvis studier presentert ved siden av forlegget, postkort med motiver av Hans Gudes Høyfjell, 1857; August Cappelens Udøende urskog, 1852; Joachim Frichs Fra Hallingdal, 1851; Bernt Lunds Fra Ulvik i Hardanger, 1851.


[6] VIPS, «Månedens kunstner april, Maiken Stene». 01.04.19 Hentet 17. September 2019 fra https://visp.no/maiken-stene/


[7] Bonneuil, Christophe og Jean-Baptiste Fressoz. The Shock of the Anthropocene: The Earth, History and Us. London and New York: Verso, 2016, s. 17; Crutzen, Paul J., «Geology of Mankind”, Nature, 415,3. 2002


[8] Bonneuil, Christophe og Jean-Baptiste Fressoz. The Shock of the Anthropocene: The Earth, History and Us s. 16.


Litteratur


Bonneuil, Christophe og Jean-Baptiste Fressoz. The Shock of the Anthropocene: The Earth, History and Us. London and New York: Verso, 2016


Crutzen, Paul J., «Geology of Mankind”, Nature, 415,3. 2002


Kant, Immanuel: Fra Kritikk av dømmekraften, i Bale og Bø-Rygg: Estetisk teori. En antologi. Universitetsforlaget: Oslo, 2008


Stene, Maiken. «VIA NORSKE FJELL, del 1», 2019. Hentet 24.09.19. http://www.samtidskunst.no/wp-content/uploads/Maiken-Stene-_-Utstillingstekst.pdf


VIPS, «Månedens kunstner april, Maiken Stene». 01.04.19 Hentet 17. September 2019 fra https://visp.no/maiken-stene/


T-1475 Den europeiske landskapskonvensjonen. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/den-europeiske-landskapskonvensjonen/id586630/ Hentet: 17.09.19. T-1475 ISBN 978-82-457-0432-7




OSLO FORM LAB 2018